Guds fulle rustning – sannhetens belte

De første kristne og vi som lever i dag. Hva har vi å lære av dem som levde for ca 2000 år siden? Hvordan levde de som etterfølgere av Jesus, som tilhengere av den gang en liten og tvilsom religiøs sekt, som en minoritet i datidens jødiske, romerske og hellenistiske kultur og samfunn? Vi finner opplagt både likheter og ulikheter med vår tid, tenkning og kultur. De levde i det vi kan kalle for en «før-kristen» tid, mens vi på mange måter lever i en «etter-kristen» tid. Likevel – vi har mye å lære av de første kristnes modige tro. 

Vi skal se litt på hvordan de første kristne kjempet for sin nye overbevisning. Apostelen Paulus ber dem om ikke å gi opp kampen for troen. Som soldater for Jesus trenger de en god rustning å kle seg i. Denne kampen og rustningen skal vi lese om fra Efeserne 6,10-18:

¹⁰ For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! ¹¹ Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. ¹² For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. ¹³ Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. ¹⁴ Stå da fast med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. ¹⁵ Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. ¹⁶ Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. ¹⁷ Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. ¹⁸ Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.

Apostelen Paulus beskriver i denne bibelteksten i Efeserbrevet hvordan den kristne sin krigsrustning ser ut. Bildet som brukes kan vi kjenne igjen fra bilder av rustninger som riddere kledde seg i og beskyttet seg med i Middelalderen. Paulus snakker også om brynje, skjold og hjelm. Men først starter han med å formane de troende til å ta på seg et belte som skal holde rustningen oppe, slik at den ikke faller av soldaten. Ja, dette belte omtaler han for «sannhetens belte». Sannheten om Gud og om evangeliet om Jesus skal holde den troende oppe.

I de ulike kampene vi står i som kristne er det avgjørende at vi farer med sannhet, og verken lyver eller tar noen tvilsomme snarveier, enten det gjelder på det moralske eller det intellektuelle området. For Paulus snakker om «å bli stående etter å ha overvunnet alt.» Og vi kan ikke moralsk bli stående som seierherrer hvis vi farer med løgn eller halvsannheter.

Skal vi være klare til kamp, så må den troende soldats lange side krigskjortel holdes oppe ved hjelp av sannhetens belte. Dette beltet gir oss som Jesu soldater både bevegelsesfrihet, men også nødvendig beredskap til kamp.

«Sannhet» er et ord vi møter mange ganger i Bibelen. Ikke minst holdes sannheten om Gud og den ofte barske tilværelsen fram i Salmenes bok i Det gamle testamentet. Her har også klagen og tvilen sin plass – når det kommer til sannheten om hva som rører seg i en troendes hjerte. Når vi kommer til Det nye testamentet, leser vi ofte at evangelisten Johannes knytter «sannhet» til Jesu person. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh.1,14). Men også Paulus i sine brev skriver mye om å opptre sant og leve i sannheten. «Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer.» (Ef.4,25). Ikke minst skildrer Paulus at selve evangeliet er sannheten som kan gjøre oss frie fra synd og skyld.

Sannhet?
Sannhet – ja, hva er nå egentlig det for noe? Det lurte også politikeren og krigsoffiseren Pontius Pilatus på, han som fikk Jesus dømt til døden. Da de møttes Langfredag morgen spurte Pilatus Jesus: «Hva er sannhet?» (Johannes 18,38a). Det samme spørsmålet har filosofer, teologer, politikere, ja, Hvermansen spurt seg til alle tider.

Slik sett kan sannhet framstå som og defineres som noe privat, politisk eller personlig. Hvis sannheten er privat, så er noe sant for meg, mens noe annet er sant for deg.
Altså – egentlig blir alt til slutt like sant eller falskt. Hvis sannheten er noe politisk, så bestemmer en regjering eller i verste fall en diktator hva som akkurat nå er sant for landets innbyggere. Men hvis sannheten derimot er personlig, så knytter vi som kristne den til personen Jesus Kristus. Han er «veien, sannheten og livet», som han selv sier det (Joh.14,6).

Alle mennesker vil gjerne mene at de selv står for sannheten, og at meningsmotstanderne enten lyver, har misforstått eller forteller halvsannheter. Derfor er det en kontinuerlig kamp om «sannheten», nettopp fordi den best beskriver virkeligheten nå, eller historien slik den skjedde.

Objektiv eller subjektiv?
Evangeliet om Jesu Kristi person og gjerning kommer til oss som en objektiv sannhet, uavhengig av hva jeg måtte føle eller mene om verdens frelser. For – hvis vi ikke holder fast på at Guds ord kommer til oss med en objektiv sannhet, før vi har begynt å tolke Skriften, så vil til slutt folkemeningen eller en flertallsbeslutning i en kirke avgjøre hva man holder for sant. Og skjer det, da hviler ikke lenger «sannheten» på hva den hellige Gud har sagt i sitt ord, men på hva syndige mennesker måtte mene passer seg. Og akkurat her står kampen i mange kirkesamfunn og kristne organisasjoner i dag.

Samtidig som vi ikke må gi slipp på betydningen av en objektiv sannhet, så er heller ikke den subjektive sannheten ubetydelig. For med begrepet «subjektiv sannhet» tenker vi på at enhver av oss må opptre sannferdig og ekte i våre valg og det livet vi lever. Og jo mer ekte og sannferdige vi er, jo mer vil vi forhåpentligvis også være villige til å bøye oss for de objektive sannheter når vi oppdager at vi selv tar feil.

Belte
Paulus snakker og skriver altså om «sannhetens belte» til de kristne i Efesos. Et belte sin funksjon består enkelt og greit i å holde en bukse oppe, en kjole eller en kjortel inntil kroppen. Men det finnes jo ulike typer belter. Et motebelte fra et kjent designermerke kan fort koste mer enn buksa du har på deg. Eller hva med et bombebelte som en terrorist bruker for å feste eksplosivene sine med? Nei, et slikt belte skaper ingen gode assosiasjoner. Snakker vi derimot om «Bibelbeltet» - et område av landet hvor den kristne troen står sterkt, så skaper det i alle fall nikk og gode følelser hos oss som bekjenner oss til Jesus.

Ekthet i menighetslivet
Til slutt skal jeg stoppe for dette at «sannhetens belte» ikke bare trengs i kamper vi står imot den onde eller verdens fristelser. Som Jesu etterfølgere trenger vi både sannhet i eget liv, og samtidig også inn i menighetslivet.

«Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus» skriver også Paulus til efeserne (Ef 4,15). Han snakker om et «vi» - altså om det kristne fellesskapet. Når vi samles til møte, gudstjeneste, i bibelgruppa og misjonsforeningen, eller bare møtes som enkeltkristne, så skal vi opptre «sannheten tro i kjærlighet». For når vi gjør og lever slik, da vokser vi som kristne, skriver Herrens apostel.

Dette kan f.eks. handle om hvordan vi snakker om og møter hverandre. Ikke minst overfor de vi kanskje ikke går så godt og trives sammen med. Videre må vi være sannheten tro i kjærlighet i måten vi snakker om menigheten vår på. Verken å overdrive og skryte eller bare å snakke om alt som fungerer dårlig, er å være tro mot sannheten. For – det handler om hvilket bilde vi ønsker å tegne av den kristne sammenhengen vi er en del av. I stedet for å framstille oss som perfekte og herlige, skal vi i stedet søke å være ekte og ærlige. Men å være ærlige betyr ikke at vi i detalj skal male ut alt som ikke fungerer i menigheten. «Sannheten skal gjøre dere frie» sa Jesus til noen som var bundet i løgn (Joh.8,32). Slipper vi sannheten til i våre kristne fellesskap, så vil det dufte godt av menigheten, og gleden, den gode latteren og de lave skuldrene får god plass blant oss.

Så - la meg få avslutte denne andakten om «sannhetens belte» med noen praktiske tips fra apostelen Paulus, til nettopp efeserne, om hvordan de skal oppføre seg overfor hverandre. (fra slutten av kap. 4):
«Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer. Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede … La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på … Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»

BB 052

Andre andakter i denne serien om "Guds fulle rustning" fra Efeserne 6:

* Kampene vi står i, del 1 
* Kampene vi står i, del 2
* Rettferdighetens brynje
* Sko på føttene
* Troens skjold
* Frelsens hjelm
* Åndens sverd
* Bønnens våpen

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren