Når sannheten setter fri
En kvinne hun aldri hadde møtt, presenterte seg og sa at hun var moren til en gutt på sju år, og at hun selv kom til å dø snart. Hun sa at terapeuten hennes hadde sagt at å snakke med gutten om at hun var døende, ville bli for traumatisk for ham. Men moren var ikke helt rolig for at dette var rett.
Doris Sanford forteller: – Kvinnen visste at jeg arbeidet med barn som sørger. Derfor spurte hun om å få et råd fra meg. Jeg svarte henne at hjertene våre ofte er klokere enn hodene våre, og at jeg trodde at hun selv visste hva som var rett å gjøre overfor sønnen. Jeg inviterte henne også til å møte frem på den forelesningen jeg skulle ha samme kvelden. Der skulle jeg snakke om nettopp dette: Hvordan barn forholder seg til døden. Hun sa at hun ville komme.
Mens jeg dro dit, tenkte jeg på om jeg ville kjenne henne igjen når hun kom til forelesningen. Spørsmålet mitt ble besvart da jeg fikk øye på en spinkel kvinne som ble halvveis båret inn i rommet av to voksne personer. Jeg snakket om det faktum at barn vanligvis merker hva som er sant lenge før de får høre det. Og de venter ofte med å snakke om det vanskelige til de føler at de voksne er klar til å ta det opp. Hvis de føler at de sårer de voksne, venter de med å gi uttrykk for spørsmålene de har, og bekymringene de bærer på. Jeg sa at barn vanligvis kan takle sannheten bedre enn fornektelsen, selv om vi fornekter for om mulig å beskytte barna mot smerten. Jeg sa at det å respektere barn betyr å inkludere dem i familiens sorg, ikke å stenge dem ute.
Med det hadde den dødssyke kvinnen hørt nok til å bli overbevist. I pausen stavret hun seg frem til podiet, og gjennom tårer sa hun:
«Jeg visste dette innerst inne. Jeg visste at jeg burde fortelle det til ham.»
Så sa hun at hun ville snakke med gutten den samme kvelden.
Neste morgen fikk Doris Sanford en telefon fra kvinnen. Hun var nesten ikke i stand til å snakke, men med en gråtkvalt stemme fortalte hun at hun samme kveld hadde vekket gutten og sagt: «Derek, jeg har noe å fortelle deg.»
Han avbrøt henne straks og sa: «Mamma, er det nå du skal fortelle meg at du holder på å dø?»
Hun holdt ham tett inntil seg, og begge snufset da hun sa: «Ja.»
Etter et par minutter ville gutten stå opp. Han sa at han hadde laget noe til henne, som han hadde gjemt.
Bak i en av skuffene sine var det et skittent pennal. Inni pennalet lå det et brev som var skrevet med en sjuårings bokstaver. Der sto det: «Farvel, Mamma. Jeg vil alltid være glad i deg.»
Hvor lenge han hadde ventet på å få høre sannheten, er ikke godt å si.
Men moren til gutten døde bare to dager senere. I kisten ble det lagt et skittent pennal og et brev.
Bibelen sier at vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten. Og sannheten setter fri, også når sorgen gjør sannheten vanskelig å takle.
OPM668
