Hvor det er honning
Hvis en bie oppdager et sted med honning eller annen næring, vil hun vende tilbake til kuben og fortelle den gode nyheten til venninnene sine. Dermed kommer de i et stort antall for å ta del i festmåltidet som ligger klart for dem.
Ut fra dette faktumet spurte forkynneren Spurgeon for mange år siden: Skal vi som har funnet honning i klippen Jesus Kristus, være mindre omtenksomme i forholdet til våre medmennesker, enn biene er i forhold til sine insektvenner? Bør vi ikke heller som den samaritanske kvinnen skynde oss til våre venner i landsbyen og fortelle de gode nyhetene? At vi virkelig er medmennesker i forhold til mange, må hindre oss i å skjule den store oppdagelsen som nåden er, skrev Spurgeon.
Heldigvis er det noen i alle generasjoner som tar dette på alvor. Noen drar ut som misjonærer og forkynnere, og andre ser det som en oppgave å støtte dem økonomisk og be for dem. Men tar vi det kallet på alvor i lengden? Er det over tid viktig for oss å dele den gode nyheten med flere? Hvor trofaste er vi?
Jeg har tatt vare på en fortelling om et ungt par som for mange år siden dro ut til et område i Afrika med et tøft klima. Mannen sa til menigheten som sendte dem: «Kona mi og jeg har følelsen av at vi må ned i en dyp grav for å hente opp mennesker til tro. Noen har faktisk kalt området ’den hvite manns grav’. Vi er villige til å ta risikoen om dere her hjemme vil love å holde i tauet.»
Alle lovte det, de ville være med i bønn. støtte misjonærene sine og holde fast i repet når misjonærfamilien steg ned i dybden.
Men før to år var gått, var kona og det lille barnet døde av tropesykdom. Mannen trodde at han selv også ville stryke med. Uten å sende melding hjem på forhånd, kom han en dag til landet sitt. Han dukket opp på onsdagens kveldsmøte, der de brukte mye tid til å be. Han listet seg inn uten å bli oppdaget og satte seg langt bak.
Da møtet var slutt, gikk han frem foran forsamlingen. Alle ble sjokkert over at han var kommet hjem, og over at de så han var merket av alvorlig sykdom.
Han sa: «Jeg er misjonæren deres. Kona mi og barnet vårt ligger begravd i Afrikas jord, og jeg er kommet hjem for å dø. Mens dere ba i kveld, hørte jeg etter om dere ville nevne oss i bønn. Jeg ville vite om dere holdt det løftet dere ga oss, om at dere ville huske på oss. Dere ba for alt som gjaldt dere selv, men misjonærene deres ble glemt. Jeg forstår nå hvorfor det gikk så galt. Dere holdt ikke i tauet.»
Det er en sterk historie. Ansvaret for å dele de gode nyhetene om Jesus blant alle mennesker ute og hjemme, har enhver kristen. Biene lærer oss omsorgen. Den mislykkede sendemenigheten advarer oss mot troløsheten og egoismen.
Men Bibelen har også et annet perspektiv på kallet til å drive misjon. Herren gir nåde, velvilje og velsignelse til dem som gjør hans hjertesak til sin. Paulus snakker om at «til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom». Ingen blir fattig av å dele evangeliet med andre, og stille opp i tjenesten for å bringe det gode budskapet ut.
OPM665
