Pappas hjelpegutt

Så gutten var nok mer til bry enn til virkelig hjelp. 

Men gutten hadde en klok og tålmodig far, som visste at det var viktigere å arbeide sammen med gutten sin om et prosjekt, enn å få flytte en stabel med bøker på en effektiv måte. 

Men blant alle bøkene var det noen som var store og tykke studiebøker, og det ble litt av en utfordring for gutten å få dem ned trappene. Faktisk hendte det at en bunke bøker han bar, ble mistet i gulvet flere ganger. Til slutt satte han seg ned i trappen og gråt i fortvilelse. Han var ikke sterk nok til å bære de store bøkene ned en smal trapp. Han var lei seg for at han ikke kunne klare å gjøre dette for pappa. 

Uten å si et ord plukket faren opp alle bøkene som fløt i trappen. Så la han dem i armene til den lille, og deretter grep han tak i både gutten og bøkene, og bar dem i armene sine ned alle trappetrinnene. Slik fortsatte de med last etter last av bøker, og begge hadde de det trivelig sammen. 

Gutten bar bøkene, faren bar gutten. 

Fortellingen peker ut over seg selv. Den fører tankene til en gang apostelen Paulus skulle forkynne i synagogen i Antiokia, i det nåværende Tyrkia. Det blir beskrevet i Apostlenes gjerninger i detalj hvordan det foregikk. Det var sabbat, de leste fra loven og profetene. Da ga synagogeforstanderen beskjed til gjestene og sa: «Brødre, har dere et formaningsord til folket, så tal!» «Paulus sto da opp og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og dere som frykter Gud! Hør: Israels Gud, dette folkets Gud, utvalgte våre fedre. Han lot folket vokse seg stort under utlendigheten i Egypt, og han førte dem ut derfra med løftet arm. I en tid på omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen.» 

Her er to uttrykk som får meg til å tenke på gutten med de tunge bøkene. Gud førte folket ut med løftet arm, sa Paulus. Men i beretningen om dette i 2. Mosebok står at «Israels barn dro ut med løftet hånd». Den løftede hånden var altså symbol på at Gud var virksom, og at folket løftet hånden i tro på Herren. Han skulle gjøre underet, og de satte sin lit til ham. Eller som det ble sagt til folket i sammenhengen: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Det andre jeg merker meg fra Paulus’ tale, er setningen: «I en tid på omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen.» Det var noe mer enn en vandring ned fra loftet. Førti år vandret folket. Og det var ikke bare i en trapp, men gjennom en ørken. Og i denne tiden ble Guds folk båret på faderarm. Folket vandret og slet. De bar tunge byrder. Men Gud bar både dem og byrdene deres. 

Jeg synes det er godt i dag å tenke på at vi har en Far i himmelen som bærer både oss og byrden vår – helt hjem. 

OPM664