Holdt i Fars hånd
Men i en smal gruvegang dypt under jorden kan en føle seg innestengt, om en slipper følelsene løs. Men også under slike forhold kan en kjenne seg trygg. Jeg har lest en fortelling fra om lag hundre år siden, om en som het Henry J. Taylor. Han fikk være med far ned til arbeidsplassen hans, og han forteller:
– Dette er en av de sterkeste av barndomsopplevelsene mine, og den fikk meg for første gang til å ane litt om hvordan Gud er. Jeg fikk være med faren min ned i en kullgruve. I den gruven han arbeidet, holdt de på å få innredet en heis, men de var ikke ferdige, så inntil videre ble vi heist ned i et slags bur eller en stor bøtte. Far gikk først opp i denne bøtta, så strakk han armene fram og løftet meg inn. Kabelen svingte frem og tilbake over midten av den mørke sjakten under, og vi svingte rundt og rundt mens vi ventet. Alt jeg kunne se nedenfor, var mørke og et svakt lys i bunnen. Maskinmannen kastet så til side en løftestang. Vi begynte å sige nedover. I løpet av noen få øyeblikk var det hvitblå lyset fra himmelen over oss borte.
Det gikk fortere. Far holdt meg godt fast i armene sine. Hjertet mitt banket hardt. Min lille verden av tid og rom og de tingene jeg kjente, var plutselig blitt visket bort, som om en enorm hånd hadde tatt alt bort fra meg. Men far var der. Jeg følte ham sterkt der i mørket.
Mens det buret vi satt i, sank nedover i mørket, mens buret vårt dunket hardt borti de våte, svarte veggene, klarte jeg nesten ikke å snappe etter pusten. «Ikke vær redd,» sa far. Snart gikk buret langsommere nedover. Trykket i øret ble sterkere, og jeg svelget hardt. Et sekund senere ble den svarte veggen i sjakten borte, og vi var kommet til bunnen av gruven. Far løftet meg ut av den store bøtta. Jeg var så forvirret som en liten gutt kunne være. Jeg sto der bare og klynget meg til fars hånd og lurte på hva som nå ville skje. Det var et underlig, mørkt kammer her nede, jeg kunne bare høre regelmessig drypping mot de store steinene omkring meg, og så fars pust like ved meg.
Så tente han en karbidlampe. Flammen bøyde seg fremover på grunn av vinden som kom ovenfra og ned sjakten bak oss. Han tok et enda sterkere grep om hånden min i mørket og ba meg følge ham. Vi bøyde oss ned, for det lave taket presset oss til å bøye oss, og veggene av kull smøg seg inn på oss. Far førte meg gjennom tunnelen i retning av noen gule lys.
Der i gruven spurte en eller annen om jeg var redd, og jeg husker at jeg sa: «Jeg ville vært forferdelig redd hvis ikke far hadde vært med meg.»
Jeg husker at far så ned på meg, smilte med sitt vakre smil og sa: «Da vil du aldri bli redd, gutten min, for En Større Far enn jeg vil alltid være sammen med deg.»
Ja, dette forteller Henry J. Taylor, og jeg skjønner godt at det ble en sterk og god barndomsopplevelse han aldri kunne glemme. En større Far er alltid med.
OPM654
