Om å veie barna
For en dag ble Glen rapportert til myndighetene. Sammen med familien ble han plassert i husarrest. Etter en tid kom soldater til hjemmet og fortalte at familien var utvist og måtte dra tilbake til Amerika. Soldatene informerte også om at de ville få lov til å ta med seg maksimum 100 kg bagasje, 100 kg som de selv kunne velge.
Men hvordan skulle de klare det? Hva skulle de bare reise fra? Til slutt klarte de å redusere haugen av saker og ting til 100 kg, selv om ikke alle i familien var helt enige.
Da soldatene kom tilbake, var derfor Glen og familien klar med 100 kilo bagasje.
«Har dere veid alt?» spurte offiseren.
«Ja,» svarte misjonæren.
«Veide dere barna også?»
Veie barna? Naturligvis hadde de ikke veid barna! For Glen og kona hans hadde det vært helt opplagt at de kunne ta med seg barna. I løpet av et sekund hadde offiseren snudd opp ned på alt når det gjaldt verdier. Den nye skrivemaskinen, den verdifulle vasen, det dyrebare maleriet – alt ble bare til søppel og satt til side. Å få barna med seg, å være helt sikre på at barna var trygge, ble på et øyeblikk foreldrenes eneste prioritet, det viktigste de var opptatt av.
Har du veid barna dine i et slikt perspektiv? Nei, de representerer verdier som vi tar som selvsagte. Eller gjør vi egentlig det? Jeg leser i hvert fall om tusener av tilfeller hvert år der kvinner og menn velger bort det ufødte barnet til fordel for materielle verdier og velstand. Når det gjelder det svake og hjelpeløse, viser vi lett på mange forskjellige måter at vi nedprioriterer og setter til side mennesker til fordel for andre verdier.
Misjonærfamilien som ble satt på valg, måtte bli seg bevisst: Barna våre, levende menneskeliv, må komme foran all slags bagasje vi frakter med oss gjennom livet.
For å bli i bildet: Vi trenger stadig å minne hverandre på at vi har en Far i himmelen som alltid veier barna. Da de første barna hans, Adam og Eva, flyktet bort fra hans nærhet og begynte å følge den ondes forslag om å synde, da veide Gud barna sine. Han fant at de var mer verdifulle enn alt annet, og så lovte han å sende en Frelser. Da verden var blitt sterkt preget av ondskap, veide Gud barna og befridde Noa og familien hans. Etter at Gud på en handlekraftig måte hadde fridd folket ut av slaveforholdene i Egypt, veide han barna og viste omsorg likevel. De klaget, men Herren var tålmodig.
Gjennom hele bibelhistorien aner vi en fortelling om at Gud satte menneskene han hadde skapt, over alt annet. Kan vi se det hele fra denne vinkelen? Gud ofret sin eneste sønn til fordel for de barna han ville vinne inn i sitt evige rike. Alle synder som er gjort og som kommer til å bli gjort, er Jesus gjort ansvarlig for. Så høyt elsker Gud oss alle at han ga sin eneste Sønn for oss.
Går det an å forakte en så stor kjærlighet?
OPM633
