Selvsagt velkommen?
Nå i dag tenker jeg: Kanskje vi enda mer må legge vekt på å si: «Du er velkommen og velsett, vi er glad for at du vil være sammen med oss. Vi håper virkelig at du vil føle deg hjemme her.» For det er ikke selvsagt.
Jeg har kommet inn i sammenhenger der folk bare med øynene signaliserte: Hvorfor kommer du hit? Hva har du her å gjøre? Du må ikke tro at du er en av oss!
De første kristne menighetene vant frem fordi de åpnet dørene for mennesker fra alle sosiale lag, menn og kvinner, fattige og rike, unge og gamle, slaver og frie. Det nye livet som Jesus Kristus frigjorde til, skapte et nytt fellesskap der folk med en uryddig fortid kunne føle seg hjemme.
Å tenke snevert og lukke oss inne, har noe med holdninger å gjøre. Apostelen Paulus korrigerte de kristne i Korint da han skrev: «Dere har ikke trangt rom hos oss, men i deres eget hjerte, der er det trangt.» Å ha trange hjerter, der vi i utgangspunktet avviser folk, ligger nært for oss, egoister og syndere som vi er. Derfor ba Paulus om at «dere må utvide hjertene!»
Nå ligger det langt fra Paulus å ville utvide hjertet i forhold til lære som ikke stemmer med evangeliet. Han var ikke redd for å fordømme åndelige veiledere som forvirret menigheten. Det ser vi av brevene han skrev.
Men de fleste er ikke vranglærere, men mennesker som er åndelig blinde, bundet av sine synder og kanskje forvirret midt i sin skråsikkerhet. Ved at de får høre evangeliet på en begripelig måte, kan Den Hellige Ånd åpne hjertedøren.
Da Hans Nielsen Hauge ble redskap til en stor åndelig vekkelse, og det ble dannet vennesamfunn de fleste steder i landet, samlet de troende seg i hjemmene. Men både plassproblemer og andre praktiske forhold gjorde at de bygde egne bedehus. Til et felles eid, større bedehus kunne du komme, uansett om du kjente vertskapet, om du ikke hadde så mye å bidra med av servering eller innslag på møtet. Du kunne komme og gå mer usett. Ja, noen likte å gjemme seg på galleriet i første omgang.
Nå føles ofte tersklene høye til et bedehus. Kanskje de er noe lavere til et kirkebygg. Det viktigste vi kan gjøre som kristent fellesskap, er å vinne nye og drive misjon. Da må vi sette mye inn på ikke å stenge oss ute fra folk.
Noen vil kvitte seg med bedehus og gå tilbake til å ha bare husfellesskap. Noen vil melde seg ut av kirkesammenhenger der de virkelig kan møte søkende mennesker. Vi må gjøre det vi synes er rett. Men vi må ikke la oss styre av frykt for fremmede mennesker, eller av trange hjerter overfor annerledes personer, eller slike som ikke har maktet å leve som de burde.
Vi må våge å leve i grenselandet, der Jesus ofte oppholdt seg. Og ønske velkommen dem som ikke alltid føler seg velkommen. Dette er å ha misjonsinnstilling: Å nå dem som Gud har utvalgt, kanskje noen som overraskende nok er ønsket velkommen av Ham.
OPM631
