Bak fasaden
En smilende, ung mor nærmet seg forkynneren mens de siste av de øvrige i forsamlingen forlot salen. Mens de snakket sammen, la predikanten merke til at hun var intelligent, velkledd og så ut til å ha lykkes på alle måter. Han la også merke til de veloppdragne barna som ventet tålmodig bak henne. Dermed tenkte han at hun var en slags supermamma.
Men da predikanten spurte om han også kunne få hilse på mannen hennes, begynte hun å gråte. Tårer rant nedover kinnene hennes mens hun begynte å fortelle om den forestående skilsmissen. Etter at hun hadde gjennomlevd mange år med verbal mishandling, sto hun overfor en bitter kamp om hvem som skulle ha tilsyn med barna. Og kampen skulle bli mot en mann som hadde lovt å gjøre alt han kunne for å ødelegge hennes liv og familie.
Hun så på predikanten og sa: «Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Han har stadig sagt til meg at jeg er verdiløs, og nå har han holdt på så lenge at jeg har begynt å tro på ham. Jeg er fryktelig redd for at jeg kommer til å miste barna mine. Bryr Gud seg om denne situasjonen? Husker han på meg i det hele tatt?»
Det er forkynneren Charles Swindoll som forteller om dette, og han ble naturligvis fryktelig lei seg da han hørte smerten i denne kvinnens stemme.
Hvor mange kvinner er det ikke som later som om alt er helt greit, men som i virkeligheten er skrekkslagne foran morgendagen?
Hvor mange er det som prøver å skjule smerte og mindreverdighetsfølelse bak et usikkert smil?
De svarer «Bare bra» når noen spør hvordan de har det, men de har det egentlig ikke så bra.
Vi lever i en kultur som venter at kvinner har fullkomment utseende, fullkomment ekteskap, fullkomne barn, fullkommen jobb. Men slike falske forventninger har skapt mye smerte. Både menn og kvinner holder på å drukne i en elv av frykt, krav, press og mangel på selvtillit. Til og med dem som omgir seg med en ring av selvtillit, kan kjempe med følelser preget av angst og mindreverd.
Men Gud har aldri villet at vi skal være fanget i en slik følelsesmessig situasjon, skriver Charles Swindoll. Han minner om at apostelen Johannes rekker ut et redningstau. «Vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet … Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.»
Guds kjærlighet kan dempe de rasende stormene og tordenværet av mindreverdighetsfølelse. Bare Guds kjærlighet kan være et sterkt ror nå de kraftige vindene blåser. Hans kjærlighet kan tjene som et pålitelig kompass når du mister retningen. Hans kjærlighet er den trygge havnen når vi trenger den.
OPM624
