Kommet trygt hjem
I løpet av den andre verdenskrigen ble forholdene ekstra problematiske. Derfor hørte han på dem som rådet ham til å sende kona og de åtte barna sine til England for at de kunne være trygge der. Søsteren hans og de tre barna hennes ble også evakuert på det samme skipet. Eric Barker ble igjen for å fullføre noen prosjekter før han ville komme etter.
Søndagen etter at familien hans var reist, sto han foran menigheten og sa: «Jeg har nettopp fått melding om at hele familien min har kommet trygt hjem.» Deretter fortsatte han gudstjenesten som vanlig.
Men senere ble det kjent hva ordene hans egentlig innebar. Han hadde fått et telegram rett før møtet. Der sto det at en undervannsbåt hadde torpedert skipet med flyktningene, og at alle om bord hadde druknet.
Barker visste at alle på skipet var troende. Derfor var han sikker på at familien hans nå opplevde gleden i himmelen. Trygg på dette kunne han ha et levende håp midt i en ufattelig sorg.
Et slikt håp og en slik tro virker nesten urealistisk og livsfjern. Er det mulig å snakke om at familien er kommet trygt hjem, når de alle var druknet i et skipsforlis? Hvem kan ha en slik sterk overbevisning om det evige livet? Hvem klarer å se det på denne måten, når en har mistet alle sine kjære?
Det er normalt å sørge, og jeg er sikker på at Eric Barker også fikk sine tunge stunder med savn, sorg og lengsel. Men han fikk leve i en overbevisning om at de som tror på Herren, aldri skal se hverandre for siste gang. Ja, jeg tror han har rett, han som skrev at én time i evigheten, ett øyeblikk med Herren, vil få oss til fullstendig å glemme livslange frustrasjoner.
Generasjonene før oss hadde mer nærkontakt med avskjeden fra denne verden. Å miste noen av sine i ung alder var vanligere før. Dermed ble de mer opptatt av det livet som venter, av evigheten og himmelen. Jeg tror ikke vi vil få en mindre realistisk og jordnær kristendom om vi tenker mer på det som følger bak døden og graven. I en salme som synges mye i begravelser, er det sagt slik: «Sku mot himlen, for hva eier Du vel her i støvets hytter? All ting visner jo så fort, Deiligst drøm vil svinne bort. Men når striden blir til seier Og du kors med krone bytter, Da skal du i evig fred Mettes av hans kjærlighet.»
Det går an å eie fred, også i turbulente forhold. Se for deg en kraftig orkan som herjer sjøen. På overflaten av havet ser du sterke vinder piske opp vannet til enorme bølger. De skaper et bilde av kaos. Men bare ti-tolv meter lengre ned er vannet klart og rolig. Fiskene fortsetter å leve sitt liv uten å la seg prege av den tordnende uroen like over dem. Der det er «dybde», er det også fred. Slik er det også i det kristne livet, når troen er forankret i et evig liv med Kristus.
OPM616
