Ild og varme

Etter noen uker bestemte lederen seg for å besøke den unge mannen som hadde mistet noe av iveren. Det var en kjølig kveld, og menighetslederen fant at mannen var alene hjemme. Han satt foran en åpen peisflamme. Den unge kunne nok gjette hva som var grunnen til at lederen kom på besøk. Etter å ha ønsket ham velkommen, førte han menighetslederen til godstolen foran peisen, og så ventet han på hva gjesten ville si.
 
Menighetslederen satte seg godt til rette og sa ingenting. Stillheten ble nesten trykkende da den unge og den eldre satt og stirret inn i peisflammene som danset rundt de runde peiskubbene. Etter noen minutter grep menighetslederen fatt i ildtangen. Forsiktig tok han en kubbe og la den ut på siden i forhold til peisilden. Deretter satte han seg tilbake i stolen, fremdeles uten å si noe. Den unge så på det som ble gjort, og han ble engasjert. Da den kubben som var tatt ut av ilden, sakte sluttet å brenne, gikk det plutselig over til en svak glød, men også den holdt opp etter en stund. Flammen var blitt kald og død. 
 
Ikke ett ord var uttalt etter at de hadde hilst på hverandre og menighetslederen hadde satt i verk denne symbolhandlingen. Men da lederen reiste seg for å gå, sa den unge: «Tusen takk for besøket, og spesielt for den sterke prekenen. Jeg kommer på gudstjenesten førstkommende søndag.»
 
Da gjesten var gått, tok han den sluknede vedkubben og la den i bålet sammen med de andre. Da gikk det ikke mange sekundene før den var omspent av ilden igjen. Han hadde fått en undervisning han ikke glemte: Skal vi brenne, trenger vi fellesskapet med de andre.
 
Dette så allerede en av lederne innen den pietistiske tradisjonen, Christian Scriver, da han skrev: «Jeg vil ha samfunn med Herrens troende på jorden. Jeg vet at en glo kan gjøre mange kull gloende.»
 
Det fins ikke få i dag som ikke avviser å tro eller være kristne. Men de vil være det på sin egen måte. Hvis det er noe ved en menighet eller forsamling de ikke liker, trekker de seg tilbake, eller de drar på hvileløs jakt etter et fellesskap som kan gi den rette gløden.
 
Kanskje vi i Norge er litt handikappet på dette området. Jeg leste om en ung mann fra Marokko som var student på en bibelskole her i Norge. Han ble intervjuet av lokalavisen. Et av spørsmålene lød slik: «Hva syns du om oss nordmenn?» Svaret var ubehagelig ærlig: «Dere nordmenn er som termosen. Dere er varme inni, men kalde utenpå!» Den satt, fordi den traff. 
 
Dette er dagen for å spre varme, og søke sammen i varme fellesskap.

OPM606