Skilpaddene

Fra et land langt i sør fortelles om en teologisk student som var blitt imponert av hvordan Jesus brukte helt uvanlige midler for å få fram viktige poenger, for eksempel da han red inn i Jerusalem på et esel.
 
Da denne studenten nettopp hadde fått sin første tjeneste i en menighet, tenkte han at kommunikasjonen kunne bli forsterket hvis han også tok i bruk levende dyr.
 
For eksempel en skilpadde. Skilpadder har det med seg at de bare kommer seg av sted hvis de våger å stikke hodet ut av skallet. Det bør være en god lærdom også for dem som vil være disipler av Jesus, tenkte den ferske presten. Man må våge skinnet, stikke nesa fram og gå på.
 
Derfor fikk han noen barn til å lete opp en vill skilpadde. Jo, noen jenter fant en skilpadde i skogen, og et eldre par fant en enda større skilpadde ved en vei. Dermed hadde presten to skilpadder til disposisjon.
 
På søndagen sto han foran menigheten, og nå ville han praktisere hva han hadde lært om god kommunikasjon. Han hadde på seg en ny og fin sort prestekjole med røde striper. I en eske foran ham ventet de to skilpaddene.
 
Han holdt opp den første av dem og banket på skallet. Skilpadden trakk seg kjapt inn i skallet sitt og ville naturligvis ikke komme noen vei. «Slik er det med personer som opptrer som om Jesus overhodet ikke går ved siden av dem,» sa presten.
 
Skilpadden hadde i mellomtiden fått et anfall av dårlige nerver, og foran hele menigheten tisset den utover den fine, nye prestekjolen.
 
Menigheten hylte. Presten prøvde å late som ingen ting, la skilpadden raskt tilbake i esken og kom med en bemerkning om at hvem som helst kan bli skremt av fremmede ansikter.
 
Nå plukket han opp den andre skilpadden og begynte forfra. Han banket på skallet, og denne gangen holdt han skilpadden langt unna prestekjolen. Denne gangen trakk skilpadden seg inn i skallet sitt, og den klarte faktisk å holde seg tørr. Presten var lettet da han stilte spørsmålet: «Hva skjer med en skilpadde som nekter å stikke fram hodet?»
 
En skøyergutt rakte opp hånden og ropte ut: «Den tørker inn og blir til en skrangle!»
 
Det førte til et skred av latter enda en gang. Den stakkars presten trodde at nå var alt ødelagt allerede to uker etter at han var begynt som prest.
 
Men de nervøse skilpaddene fikk folk til å innse at den nye predikanten var svært så menneskelig. Og de godtok ham, selv om de holdt seg litt på avstand fra den nye prestekjolen.
 
Eller hva skal vi si? Forfatteren til Salme 119 har skrevet at «det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter».

OPM605