Møllen
En av kvinnene i menigheten var enke. Mannen hennes hadde etterlatt seg en stor kapital, og hun hadde mye mer enn hun egentlig trengte. Hun var glad i Herren og satte stor pris på fellesskapet i menigheten, men hun hadde en tendens til å være svært så forsiktig med alle ting.
En kveld samlet de kjernetroppene i forsamlingen og snakket om hvordan de kunne få reist den nødvendige kapitalen. De som ville, kunne skrive et gaveløfte på et kort. Kvinnen med kapitalen skrev på et beløp som ikke var særlig høyt. Det var ingen risiko for henne å love dette beløpet.
Den kvelden holdt presten en tale omkring det Jesus sa en gang: «Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler … Skaff dere en uforgjengelig skatt i himmelen, der hvor ingen tyv kommer til, og møll ikke tærer.»
Presten beskrev dramatisk hvordan møll eter opp ull når det blir lagret, ikke når vi har den på oss som klær. På samme måte med redskaper som ikke blir brukt, de blir angrepet av rust når de bare ligger der. Poenget var at når vi bare lagrer Guds ressurser, gjør de ingen nytte for seg. Derfor må de tas i bruk, ellers blir de som møllspiste klær eller rustent verktøy.
Enkefruen kom hjem fra festen og følte seg litt skyldbetynget for at hun ikke hadde lovet en større gave, når hun hadde så mye på konto i banken. Hun nærmet seg inngangsdøren til boligen sin og åpnet vesken for å ta frem nøkkelen. Men hun ble nesten sjokkert av det som hendte da. På en eller annen måte hadde en stor møll funnet veien inn i vesken. Så da hun åpnet den, flakset møllen ut og fløy sin vei.
Hun fortalte senere at Gud brukte møllen til å undervise henne om at hun ikke trengte å la kapitalen stå passiv i banken. Hun burde sette den i arbeid for Gud. Derfor vendte hun tilbake til fellesskapskvelden i menigheten – hun bodde på den andre siden av veien – og spurte om å få tilbake kortet hun hadde fylt ut. Hun doblet beløpet. Nei, så strøk hun ut det også, og tredoblet beløpet.
Presten sa: – Dere kan tro jeg hadde store problemer med å putte den møllen i vesken … nei, nå tuller jeg. Det var nok Gud som hadde lokket den inn dit. Men det er verdt å tenke på for oss alle: Hvor mye tar vi vare på til en eller annen regnværsdag? Det går kanskje an å leve litt mer dristig?
Det er interessant at apostelen Paulus overfor menigheten i Filippi skrev at en pengegave kan gi en tredobbel frukt. Først gir den en frukt til den som gir. For den som gir, den får, ja rikelig får en igjen. Dernest blir det en frukt i form av den tjenesten eller det prosjektet en gir til. For det tredje blir den en frukt av hva denne satsingen kan føre til.
Enken i Alabama fikk ane noe av denne frukten og velsignelsen, for Gud elsker en glad giver.
Og han kan bruke en møll!
OPM603
