Liv i forvandling
Han ble født i 1882 og levde til 1960. Sven Lidman kom fra et overklassemiljø, ble dikter og var i ferd med å bli ødelagt av alkohol, opium og et utsvevende liv med kvinner.
Men så ble han radikalt frelst i 1917, og noen år senere sluttet han seg til den svenske pinsebevegelsen. Sven Lidman og Lewi Pethrus ble sammen de ledende skikkelsene i denne folkelige bevegelsen. Sven Lidman ble forfatter, forkynner og redaktør for hovedorganet Evangelii Härold. I boken Lewis reise har Per Olov Enquist skildret disse to høvdingskikkelsene på en fengslende måte.
Da Sven Lidman var blitt frelst, skrev han den sangen som er oversatt av Trygve Bjerkrheim og lyder slik:
«Å underfulle salighet!
Å Kristi tornekrone
Som mer enn verdens visdom vet
Og hver en synd kan sone!»
Sangen fortsetter slik:
«Jeg treder nå til korset fram,
Fra syndens land meg vender,
Og gir min sjel liksom et lam
I Jesu frelserhender.
Jeg sverger troskap, ydmykhet
Og lydighet til døden.
Fra nå og i all evighet
Du frir min sjel fra nøden.
Nå all min synd du tilgitt har
Av fryd vil hjertet gråte.
Jeg er ditt barn, du er min Far,
Å salighetens gåte!»
Det er dybde og kraft over dette diktet eller denne sangen fra Sven Lidman. Han ble en mediesensasjon, han som gikk fra et liv i overklasse og festivitas til å identifisere seg med de enkle troens vandringsmenn. Som de sa på den tiden: Han byttet bort berømmelsen med Jesus.
For seksten hundre år siden skrev kirkefaderen Augustin en bok om heter Bekjennelser. Sven Lidman fulgte opp dette med å skrive sine bekjennelser. De kom som fire memoarbøker, og der tar han et personlig oppgjør med fortiden, i en form det knapt fins maken til i nordisk litteratur. Om disse bekjennelsene uttalte Sven Lidman:
«Jeg opplevde aldri noe av kristendommens og min egen virkelighet før jeg på denne måten hadde plassert meg selv, min vei, mine tilbøyeligheter og min skjebne. Gjennom dette har jeg fått en merkelig kunnskap om hva slags ynkelig vesen jeg er. Og det fins ikke noe som er mer nyttig for et menneske som vil leve med Gud, enn å bli bevisst på hvilket fehode man er.»
Sven Lidman innrømmer hvordan tanker på hat og hevn kan leve bak fromme ansikter. Han skriver: «Det fins et sosialt hat som, hvis det ikke oppløses, fortsetter å leve i en ellers from og verdig og velsignet gammel troende og søsters eller broders hjerte.»
Derfor oppmuntrer Sven Lidman til at vi «våger å sette operasjonskniven på oss selv, at vi våger å sette oss til doms over vårt eget jeg. Er du feig eller ettergivende om dine egne feil, så taper din ånd snart fast grunn under føttene,» skriver Sven Lidman.
På en slik bakgrunn er budskapet fra Bibelen så sterkt, at «dersom vi bekjenner syndene våre, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene, og renser oss fra all urettferdighet.» Her står verbene i presens. Dette er en frihet å leve i, som også Sven Lidman levde i.
OPM602
