Farlig jobb
Et ledd i dette var å beregne hvor mye U-235 som var nødvendig for å få i gang en kjedereaksjon. Forskeren het Louis Slotin og gjorde oppgaven sin på den måten at han skjøv to halvkuler av uran mot hverandre. Når så reaksjonen kom på et kritisk nivå, ville han skyve de to kulene fra hverandre med skrutrekkeren sin.
Men akkurat denne dagen, da utviklingen kom opp på et farlig nivå, glapp skrutrekkeren, de to halvkulene kom for nærme hverandre, og rommet ble fylt av en blendende, blålig varmedis. Louis valgte ikke å løpe sin vei. I stedet rev han de to kulene fra hverandre med bare hendene.
Mens han ventet på en bil som skulle bringe ham til sykehuset, sa han til en venn: «Dere vil komme greit fra denne ulykken, men jeg har ikke den minste sjanse.» Ni dager senere døde han under store smerter.
Mer enn nitten århundrer tidligere tok Guds sønn på seg en like farlig oppgave. Det var av kjærlighet han gjorde en ytterst skitten jobb. Ikke på grunn av en ulykke, men frivillig. Jesus vandret inn i syndens ødeleggende maktområde. Med åpne øyne knekte han ondskapens giftige energi. Han gikk selv bevisst inn i døden for at vi kan få leve. Ved sitt liv, ved sin død på korset, og ved at han sto opp fra de døde, brøt hans syndens dødelige kjedereaksjon. Og på grunn av hans offer kan vi bli frelst. Det gjelder for oss å tro det og stole på det og bli frelst ved det.
Det er pastor Ken Klaus som har brukt dette sterke og talende bildet på kjernesannhetene i den kristne troen.
Gjennom livet har jeg merket meg to reaksjoner når sannheter som disse blir tatt frem. Noen tenker eller sier: – Dette har jeg hørt før. Dette er selvsagt, men ikke så viktig. Kom videre. Andre tenker eller sier: – Dette blir vi aldri ferdig med. Det er så ufattelig at vi kan ikke bli minnet om det ofte nok.
I 1946 ble en atombombe brukt mot mennesker for å gjøre slutt på den andre verdenskrigen. To bomber utslettet to store byer. Siden den tid har man snakket om atomalderen. Nå snakkes det ikke så mye om atomtrusselen. Men ting kan forandre seg. Våpnene er der. Hatet mellom nasjoner lever videre. En analytiker har sagt: «Dersom ikke hevntanken viker for forsoningstanken, så vil slekten nå i atombombens tidsalder leve i angst, sove i angst, elske i angst og dø i angst.»
Stedfortrederen og forsoneren Jesus Kristus gir håp når vi tenker på alt destruktivt i denne verden. Det lyder i en gammel salme:
«Guds Sønn er kommet til oss ned,
Nå skal hans miskunn råde.
Vårt eget verk gir ingen fred,
Vi frelses av Guds nåde.
På Jesus Kristus ser vår tro,
det gir vårt hjerte mot og ro
At han er vår forsoner.»
Han tok på seg den farlige jobben for å berge oss fra katastrofen.
OPM586
