Atlas eller Kristus
Det myldret av mennesker mellom salgsboder og gjøglere. Vi var flere fra familien min som nesten ikke kunne se oss mett på skyskraperne og folkelivet.
Med dette inntrykket i friskt minne leste jeg om en interessant kontrast nettopp langs Fifth Avenue i New York. Ved inngangen til RCA-bygningen står det en gigantisk statue av den greske guden Atlas, en velbygd mann som med stramme muskler bærer hele verden på skuldrene sine. Selv om han ifølge legenden er knallsterk og regnes som en av de mektige titanene, sliter han under den tunge byrden.
Men bli med rett over gaten. Der finner du Saint Patrick-katedralen, en av de største katolske kirkene i USA. Bak høyalteret der er det en billedlig fremstilling av Jesus som gutt, kanskje åtte eller ni år gammel. Uten anstrengelser holder han oppe hele jordkloden med én hånd. Det er som kunstneren vil si: Å styre verden er en lett sak for Jesus.
Han som har pekt på kontrasten mellom disse to kunstverkene langs Fifth Avenue i New York, sier: «Vi har et valg. Vi kan velge å prøve å bære verden på skuldrene våre, som guden Atlas. Eller vi kan si: ’Jeg gir opp, Herre. Her er livet mitt. Jeg overgir min verden til deg, hele min verden. Du har kraft til å bære den for meg.’»
Mange har et noe for enkelt bilde av Jesus. De tenker på ham som barnet i krybben, eller folketaleren som holdt Bergprekenen, eller velgjøreren som gikk omkring og helbredet folk. Men han er så mye mer. Han sitter ved Guds trone, og alt er ham underlagt.
Vi er så mye på farten i Norge at vi lar være å feire Kristi himmelfarts dag i mai eller juni. Den dagen kan vi tenke på at Jesus førti dager etter oppstandelsen fór opp til himmelen. I dette ligger det et sterkt budskap. Nå har han inntatt sin himmelske trone. Nå har han virkeliggjort det han sa i misjonsbefalingen: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»
Den onde vrir seg og skaper trøbbel. Den fullkomne verden lar vente på seg. Men Jesus «sitter ved Guds, den allmektiges, høyre hånd. Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde,» heter det i trosbekjennelsen.
Kristendom er å legge fra seg byrdene som bekymrer. Det innbyr ikke til verdensflukt. Vi skal arbeide trofast i kallsoppgavene og tjene vår neste så godt vi kan.
Likevel skal vi med stor trygghet kunne si: «Jeg gir opp, Herre. Her er livet mitt. Jeg overgir min verden til deg. Du sitter på tronen og regjerer. Vi skjønner ikke alt som skjer. Vi merker onde krefter i virksomhet. Men vi ser også så uendelig mye godt. Derfor kan vi si til deg som bærer hele verden i din hånd: Takk at du er god og viser omsorg.»
OPM585
