Godtatt med langt hår
Lenge etter har en snakket om sekstiåttergenerasjonen og studentopprørets dager.
Jeg studerte i USA 1967 til 1968, og jeg opplevde hippiekulturen, blomsterbarna og den voksende motstanden mot Vietnamkrigen. Gang etter gang viste de på tv de brutale hendelsene rundt mordet på Martin Luther King, og jeg observerte reaksjonene i samfunnet. Jeg oppholdt meg i byen Washington da den unge Robert Kennedy ble begravd, etter å ha blitt skutt ned. Mange unge fikk dermed smadret noen av drømmene sine. Det var til å ta og føle på.
Elleve år senere var jeg tilbake i USA, til studier ved Wheaton Graduate School. Der ble det fremdeles fortalt om en hendelse ved skolen som de ikke kunne glemme. I min tid var dr Hudson Armerding fremdeles president for dette enorme kristne universitetet, Wheaton ved Chicago. En høyreist, verdig, gudfryktig og stillfarende mann, som omga seg med stor respekt.
I tiden rundt 1968 hadde han fått et vanskelig problem i fanget, ble det fortalt. Skolen sto overfor en økonomisk krise. Mange av de som ga store beløp til skolen, hadde kommet på besøk og sett at en rekke av de mannlige studentene hadde lagt seg til med langt hår og skjegg. På bakgrunn av den generelle opprørsstemningen i studentverdenen ble dette tolket som ukristelig oppførsel. Noen snakket om verdsliggjøring og manglende disiplin. Det gikk på tilliten løs, og skolens økonomi så ut til å få en alvorlig knekk.
En dag var studentene som vanlig samlet til andakt i kapellet. President Hudson Armerding lot øynene gli over flere tusen unge i tjueårene. Til slutt stanset han ved én mann, som han visste navnet på, som hadde langt hår og svart skjegg, og kalte ham frem.
Studenten gikk nølende frem. Presidenten sa: «Jeg vil at du skal stå sammen med meg på plattformen.» Studenten ble enda mer skjelvende. Han følte seg nokså utilpass med sin lange hårpryd, ved siden av Armerding, som var nesten skallet og et par hoder høyere enn ham selv.
Armerding så ham mildt i øyene og sa: «Unge mann, du har langt hår og langt skjegg. Du representerer akkurat det som noen av de kjære vennene av skolen er imot. Jeg vil at du skal vite at ledelsen her ved skolen ikke tenker som de gjør. Vi aksepterer deg, og vi er glad i deg. Vi tror du er her ved skolen for å lete etter og finne sannheten som er i Herren Jesus Kristus.»
Og med de ordene rettet president Armerding ut armene og omfavnet den langhårete studenten, og hele studentflokken reiste seg og klappet intenst for den modige presidenten sin.
Jeg var ikke til stede, men jeg møtte Armerding, jeg var mange ganger i kapellet, jeg vet hva det er å stå foran en studentflokk når stemningen er intens. Derfor glemmer jeg ikke beretningen om president Armerdings storsinn og vennlige holdning ved Wheaton College i studentopprørets intense dager.
OPM539
