Tårer blir diamanter
Føreren selv gratulerte og tilbød seg å være fadder eller gudfar.
– Da jeg ble født, var faren min politigeneral i Hamburg, fortalte Rosemarie Claussen. – Mor og far hadde nok håpet at jeg skulle bli født etter det travle besøket av Adolf Hitler i 1933. Men jeg ble født bare noen dager før. Da far tok imot Hitler ved flyet, kunne føreren se at han var spesielt glad. Generalen fortalte om en nyfødt datter, og Hitler tilbød seg straks å bli min gudfar. Og slik ble det.
Rosemaries far hadde altså stor velvilje hos Føreren, og snart fikk han viktige oppgaver i Berlin. Blant annet hadde han ansvar for vakttjenesten under olympiaden i 1936. Familien fikk et stort hus med mange tjenere og vakker hage. Faren var som mange andre betatt av Hitlers effektivitet og alt han fikk til.
Lenge skjulte nazistene hva de ville gjøre med jødene. Olympiaden ble et staselig utstillingsvindu. Men snart tok de opp igjen forfølgelsen av den folkegruppen som fikk skylden for alt galt. Faren måtte som politikommandør utstede ordrer om å arrestere jøder. Det ville han ikke være med på. Tvert imot advarte han i det stille jøder om hva som kom til å skje. Han hadde selv mange jødiske venner, han var en kristen og sa: – Jeg vil ikke knele for Hitler.
Men en diktator kan ikke godta hva som helst av sine betrodde. Enten adlyde eller dø. Og det skjedde med mange høye embetsmenn og militære på den tiden. I begynnelsen ble de tvunget til å ta selvmord, senere ble de bare skutt.
– En natt i 1938 kom Gestapo, forteller Rosemarie Claussen. Far fikk valget: Enten måtte han finne seg i at han og hele familien ble sendt i konsentrasjonsleir, ellers måtte han ta den giftpillen de hadde med seg, og da ville familien bli spart.
Neste morgen var far død. Det het seg at han døde av hjerteattakk, og han ble begravd med stor ære. Først flere år senere fikk moren det avskjedsbrevet han hadde skrevet, og som forklarte hvordan alt hang sammen.
Moren var nedbrutt og kom seg aldri helt over det som hendte. Men Rosemarie forsto at faren ikke hadde hatt noe valg. Han ville beskytte familien, og han døde på grunn av sin kristne overbevisning.
– Lenge har jeg vært skamfull ved å fortelle om fortiden min, sier Rosemarie. – Tenk datter av en nazigeneral og med Hitler til gudfar! Men etter store vanskeligheter under krigen og forvirring etter krigen, fikk jeg et nytt liv i Kristus. Nå er alt blitt nytt i ham, og jeg vitner frimodig om hvordan evangeliet kan skape forsoning, tilgivelse og fornyelse.
Jeg forteller om Rosemarie fordi jeg møtte henne for en del år siden, i forbindelse med at boken om livet hennes, «Tårer blir diamanter», ble utgitt på norsk. Mennesker som må lide for sin tro, står fast på sannheten og følger korsets vei, gjør alltid et sterkt inntrykk på meg.
OPM534
