Solide røtter
Det er Leslie Stokes som forteller liknelsen om det vakre treet. Problemet var at treet visste med seg selv at den store styrken det hadde, var i ferd med å minke.
Når vinden ble sterk, følte treet at det skaket voldsomt på seg, og det kunne høres mistenkelige knirkelyder.
Treet ville løse problemet på en klok måte helt på egen hånd. Uten at det kostet for mye anstrengelser, satte treet i gang med å få frem nye grener, og dermed så det sterkere og vakrere ut enn noen gang før. Men da stormkastene kom neste gang, ble det en forferdelig knirking i røttene, og hadde det ikke vært for støtten fra et vennlig nabotre, hadde nok treet falt rett i bakken.
Da treet hadde kommet seg etter det nye sjokket, så det nysgjerrig på naboen sin. «Si meg,» sa det store, vakre treet, «hvordan har det seg at du ikke bare har kunnet holde stillingen, men du er til og med i stand til å hjelpe meg også?»
«Å,» svarte naboen, «det er enkelt. Mens du er opptatt av å utvikle nye grener, er jeg opptatt av å styrke røttene.»
Dette er naturligvis en lignelse, men den har et godt poeng. Den gjelder livet vårt, både som enkeltpersoner og som kristne fellesskap og menigheter. Hvis vi blir altfor opptatt av vår egen fremtoning og vår styrke, hvordan vi tar oss ut, og hvordan vi trer fram for andre, sørger vi for å få fram nye grener og nye aktiviteter.
Men så kan det være at vi faktisk synes det er vanskelig å gi næring til og støtte alle de grenene som vi allerede har. Og dermed utvikler vi bare nye! Nye komiteer, nye bevegelser, flere tiltak, flere møter. Men burde vi ikke gi litt mer oppmerksomhet til røttene? Kanskje vi skulle styrke lesningen av Bibelen, og bli litt mer oppmerksomme på forhold i vårt private liv? Slike ting kan føles gammeldags, men røtter er noe gammeldags. Røtter er dessuten usynlige. Men ingen har funnet opp noe som kan erstatte solide røtter.
Apostelen Paulus skriver: «Vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!» Han skriver det i en spesiell sammenheng, men det er som en generell sannhet: Det er roten som bærer deg.
Denne tanken, og med en åndelig anvendelse, er Bibelen opptatt av på to steder, både i Salme 1 og hos profeten Jeremia. Jeg siterer fra profeten: «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og lar Herren være sin tillit. Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter røttene ut ved en bekk. Det frykter ikke når heten kommer, alltid har det grønne blad. Det sørger ikke i tørre år og holder ikke opp med å bære frukt.» Hvorfor lykkes dette treet? Fordi det er plantet ved vann og skyter solide røtter ut ved en bekk.
Paulus skriver ett sted om å være «rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» og et annet sted om å være «rotfestet og oppbygget i ham [altså Kristus], grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk». Det er viktigere med gode røtter enn prangende grener.
OPM485
