Håp fra blomsterbutikken
Feberen lå stadig mellom 39 og 40 grader, og han hadde symptomer som kunne minne om influensa. Moren tok ham med til nærmeste sykehus i St. Louis i Missouri i USA.
Legene fortalte ham rett ut hva som var diagnosen. De sa at han måtte gjennomgå kjemoterapi, eller cellegift, de neste tre årene. Og de sa at bivirkningene ville bli betydelige. De fortalte Douglas at han ville miste håret og at kroppen ville bli oppsvulmet.
Da gutten fikk vite dette, gikk han inn i en dyp depresjon. Tanten hans ringte til en blomsterbutikk og ba dem sendte Douglas en blomsteroppsats. Hun fortalte ekspeditøren at oppsatsen var til en nevø som bare var en tenåring, og som hadde fått leukemi.
Da blomstene kom til sykehuset, ble alle slått av hvor vakre de var. Og Douglas leste kortet fra tanten. Men så fikk han øye på et ekstra kort. Der sto det:
«Douglas, jeg har laget denne blomsteroppsatsen for tanten din, for jeg arbeider i blomsterbutikken. Jeg fikk leukemi da jeg var sju år gammel. Nå er jeg 22 år. Lykke til. Mitt hjerte føler med deg, med varm hilsen fra Laura Bradley.»
Douglas løftet hodet og sa bare: «Å!»
Han som fortalte historien i et leserinnlegg i en avis, skriver: «Det er ganske pussig. Douglas Maurer lå i et sykehus fylt av det ypperste av medisinsk utstyr, verdt millioner av dollar. Han ble behandlet av leger og pleiere som til sammen hadde flere hundre års utdannelse. Men det var en ekspeditrise i en butikk, en kvinne som tjente tusen kroner uken, som skapte den avgjørende forskjellen der og da. Hun tok tid til å bry seg, og gjorde det som hjertet hennes oppmuntret henne til å gjøre. Slik fikk Douglas håp og mot til å gå videre.»
Vi må stadig lære oss å verdsette den tjenesten som har med trøst og oppmuntring å gjøre. Det er slett ikke noe mindreverdig, men kan tvert imot bety mer enn masse annet. Om vi bare hadde hatt åpne øyne og ører, ville vi ha oppdaget at vi hver dag er omgitt av ensomme og sårede mennesker. – For enhver av oss er på utkikk etter et menneske som kan oppmuntre oss til å satse på livet, er det sagt.
Jan Magnus Bruheim har skrevet et vakkert lite dikt som han har kalt «Inst inne».
«Det som vi inst inne
Ynskjer og vil
Er at nokon skal veta
At vi er til.
Over vår svivande
Lengsels bru
Ustanseleg går
Eit deg og eit du.»
Einar Lyngar forteller i andaktsboken sin for ungdom, Fakkelen, om en brann som raste i en stor bygning. Fra et vindu i femte etasje ropte et barn på hjelp.
En brannmann gikk opp i redningsstigen, mens flammene slo mot ham. Han nølte litt.
«La oss gi ham et hurra!» ropte én av dem som sto og så på.
Det ble snart til et kor: Hurra, hurra, lød det mot brannmannen. Han krøp videre gjennom røyken og heten og flammene, og snart sto han med barnet nede på gaten.
Gode ord som gir håp, er aldri forgjeves.
OPM439
