Revet ut av ilden
To av dem ble svært kjent: John Wesley ble leder av metodistvekkelsen og senere grunnlegger av metodistkirken, Charles Wesley ble fremragende salmedikter.
Faren het altså Samuel Wesley og var en brennende engasjert pastor. Men det var en del mennesker i menigheten som ikke likte ham.
Den 9. februar 1709 brøt det ut brann i presteboligen i Epworth. Sannsynligvis var det en av motstanderne hans som hadde satt fyr på huset.
Gutten John Wesley var da ennå ikke seks år gammel, og han var innestengt i andre etasje i bygningen. To naboer klarte å redde gutten bare sekunder før taket falt sammen. Den ene naboen sto på skuldrene til den andre og trakk John ut av vinduet.
Samuel Wesley sa: «Kom, kjære naboer, la oss knele ned. La oss takke Gud. Han har reddet alle de åtte barna mine. La bare huset brenne opp. Jeg er rik nok.»
John karakteriserte seg senere som «en brann revet ut av ilden», et uttrykk vi finner i Bibelens profetbøker. Dermed ville han si at han følte seg satt til side og utvalgt på en spesiell måte.
I dagboken sin hadde han spesielle tanker knyttet til 9. februar, og da takket han Gud for hans nåde.
Samuel Wesley arbeidet hardt som prest i Epworth i 40 år, og han så ikke mye frukter av arbeidet. Men det var gjennom barna han og Susanna fikk stor betydning for kristenlivet over hele verden.
«En brann revet ut av ilden» – et merkelig uttrykk. Bildet sier dette: Hvis du lager et bål, kan det hende kvister og grener stikker ut. River du en slik kvist ut av bålet, vil den fremdeles brenne i den enden som var i flammene, men så kan det hende den slokner, på grunn av den kaldere luften utenfor bålet, så går den over til å ryke. Men den er allerede skadet av ilden og vil aldri bli den samme. «En brann revet ut av ilden» er da noe som med rette er lagt i ild for å renses, men som blir reddet ut i tide, men som for alltid vil være preget av ildprøven.
Ser vi bildet for oss, tror jeg mange kan ha opplevd en ildprøve i livet, som satte varige spor. Selv satt kona mi og jeg i en stor familiebil med våre tre små barn i baksetet. Det var i Amerika på syttitallet. Vi skulle besøke venner. Ved en jernbaneovergang var det blitt feil, det lyste rødt hele tiden, bommen var nede, og klokkene klang. En politimann skulle regulere trafikken. Han vinket oss mot det røde lyset. Først da vi var ute på jernbaneovergangen, så jeg det svære to etasjers toget komme buldrende. I siste øyeblikk fikk vi rygget tilbake. Der kunne en hel familie blitt knust om ikke Herrens engel var med. Vi ble som en brann revet ut av ilden, og jeg har aldri glemt det.
Har du opplevd en lignende redning i siste øyeblikk? Predikanten Spurgeon skrev: «Like sikkert som at Gud kaster sine barn i ilden, like sikkert vil han være sammen med dem i ilden.»
Det gamle sangverset gir stor visdom: «Du vet ei, mitt barn, hva jeg gjør her på jord. Men du skal få se det en gang. Urolige hjerte, hva sørger du for? Din prøvelsestid blir ei lang.»
OPM437
