Femti år i et tre
Det viser seg at Gayadhar Parida fra India, 83 år gammel, har tilbrakt de siste 50 årene av livet sitt i en hytte han har laget seg i et tre. Han har gang på gang avvist henstillinger fra kona og barna om å vende hjem.
Paridas kone forteller: «Vi kranglet om en liten sak, og dette er grunnen til at han forlot meg. Han lovte at han aldri mer ville bo sammen med meg, og at han aldri noen gang ville vende tilbake til hjemmet så lenge han var i live. Jeg har prøvd å tvinge ham tilbake, men han har nektet hele tiden.»
Paridas merkelige hjem er et provisorisk skur oppe i et tre, som ligger noen hundre meter borte fra hjemmet hans. I mange år bodde Parida i et mangotre, men han ble tvunget til å flytte til et nytt tre etter at det gamle falt sammen i en kraftig storm.
Så kan en bare undres på hva i all verden Gayadhar Parida egentlig vil oppnå med å bo i et skur i et tre? Parida hevder at den uvanlige livsstilen har hjulpet ham i hans åndelige vekst, og at han har fått hjelp til å komme seg gjennom spenningene etter at han ble fremmedgjort for kona si.
Men er dette den beste måten å få hjelp? Hva tror du? Hvordan får en egentlig hjelp til å komme seg videre når en relasjon i livet har låst seg?
«Gamalt agg har djup tagg,» sa de gamle. Derfor har jeg ingen enkel løsning å komme med når bitterheten har vokst seg så dyp og sterk at den driver et menneske til å bo natt og dag og året rundt i et tre.
Men på en eller annen måte må den sanne kjærligheten komme inn i bildet. I den såkalte «kjærlighetens høysang» står det om kjærligheten at den «søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde».
Her er tre viktige sannheter. Den bitre søker sitt eget, er selvopptatt. Prestisje binder, stolthet fanger, og hovmod verner desperat om et vaklende selvbilde.
Kjærligheten, derimot, blir ikke bitter, det vil si at den bærer ikke på agg eller nag. I det bitre sinnet hersker det uforsonlighet, hevntanker og misunnelse. Den som styres av slike ødeleggende tanker, suger til seg alle negative inntrykk og tegn på at motparten er ynkelig.
Men den sanne kjærligheten «gjemmer ikke på det onde». Jeg imponeres ofte av personer som kan huske detaljer fra lang tid tilbake. Men jeg synes synd på personer som husker så mye ondt om andre, feil og svikt, dumme ord og handlinger. Mange ville kunne frigjøre seg fra tung bagasje om de fikk evnen til å glemme det som det egentlig er en lettelse å legge fra seg.
Bibelen sier: «Se til at ikke noen forspiller Guds nåde.» Det betyr: Pass på at Guds milde sinn, hans tålmodighet og vilje til å tilgi uten betingelser, at denne hans nåde ikke faller forgjeves til jorden. Og i fortsettelsen står det: «La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.»
Bitterhet er som en ugressplante med seige røtter. Så jeg syns det er en god tanke å røske ut den bitre roten før den driver et menneske opp i et tre for de neste femti årene.
OPM435
