Barn som lider
Jeg tenker på barna som opplever at mor og far går fra hverandre. Foreldrene vil det beste for barna, jeg tviler ikke på at mange gjør så godt de kan.
Men tro om ikke mange altfor fort gir opp samlivet. De lengter tilbake til et fritt liv uten å måtte ofre seg for barn og ektefelle til enhver tid. De som lider mest, er barna, som kan streve med å få orden på følelsene sine. De lurer på: Er det min skyld at mor og far flytter fra hverandre? Var det best om jeg ikke fantes? Hvor skal vi gjøre av meg?
Ei jente på åtte år som heter Hanne, har skrevet: «Når man giftet seg i gamle dage, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket.»
Ei jente som heter Turid og er sju år, skriver: «Når man gifter seg, gir man hverandre et taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra.»
Ja, vi kan le av barnas begrensede forståelse. Men vi burde heller felle noen tårer over all den sorgen og forvirringen som følger av alt det som skjer.
En kollega av meg var på biltur og stanset for å ta en pause. Hun oppdaget at hun ikke var alene på stedet. Her møttes tydelig mange for å overbringe barn. Mor ga barn til far, far overlot barn til mor. Kanskje for en dag eller to, kanskje for en uke eller mer. Dette var tydelig et fast ritual og et avtalt sted. Kollega Ellen falt i tanker over hvordan barna egentlig opplevde det.
Denne følelsen forsterket seg da hun litt senere reiste med tog. To smågutter sto i toget og vinket til en mann eller kvinne der ute.
Litt etter sa den ene: – Ha det, hjemmet vårt!
Den andre sa: – Å, vi hadde det godt da vi bodde sammen.
Selv hørte jeg én bemerke: – Nå er det flere på jobben som har gått fra hverandre. Det virker som skilsmisse er smittsomt.
En annen fortalte: – Helt overraskende hadde en dame sagt: Nå vil jeg ikke mer. Så hadde hun forlatt mann og barn. Og de satt igjen med masse spørsmål.
Jeg vil ikke bruke energi på å dømme dem som det har gått i stykker for. Jeg tror ikke det er mange som er stolte over et samliv som mislyktes.
Men skjønner vi den store ulykken det er, når barna mister hjemmet sitt, når den grunnleggende tryggheten blir borte?
Gjør styresmaktene våre alt de kan for å bevare ekteskapet mellom mann og kvinne som en god og sterk ordning?
Gis det nok av tilbud om kurs og veiledning, oppmuntring til å holde sammen, støtteordninger til familier som sliter økonomisk?
Ekteskapet må være kjønnskvotert, om noe sted skal være det. Barna trenger både mor og far.
Fedre må ikke stikke av fra barneomsorgen.
Mor må ikke velge den mest lettvinte veien.
Jeg vil oppmuntre til en folkebevegelse for barna og familien.
OPM433
