Overtok identitet

Hun var jøde i Frankrike og flyktet fra Gestapo, altså det hemmelige, tyske statspolitiet, under andre verdenskrig. Hun visste at nazistene var tett i hælene på henne. Det var nok like før hun ville bli tatt, så nå forberedte hun seg på å måtte gi opp. Hun gjemte seg i et privathjem i Frankrike, og en enke kom og sa at det var på tide å flykte.
 
«Det nytter ikke,» sa den jødiske kvinnen til enken. «De vil nok finne meg i alle fall. De er jo like ved oss.»
 
Enken, som var en kristen, svarte: «Ja, de vil finne en eller annen her, men det er på tide at du drar din vei. Dra sammen med disse menneskene til tryggheten og sikkerheten. Jeg vil overta din identitet og vente her.»
 
Nå forsto hun planen. Gestapo kom til å finne enken og tro at hun var den jødiske kvinnen som flyktet. Da spurte den unge hvorfor enken var villig til å gjøre dette. Hun svarte: «Å, det er da det minste jeg kan gjøre. Kristus har allerede gjort dette og mye mer for meg.»
 
Enken ble tatt til fange og fengslet, slik at den jødiske kvinnen kunne slippe unna. Før seks måneder var gått, hadde enken mistet livet i en konsentrasjonsleir.
 
Den jødiske kvinnen kunne naturligvis aldri glemme det som hadde skjedd. Også hun ble en etterfølger av Jesus Kristus, og hun bestemte seg for å gi liv og krefter for andre mennesker. Til den amerikanske professoren sa hun at hun hadde møtt Kristi kjærlighet ved hjelp av den største kjærligheten noe menneske kan gi – nemlig å ofre seg selv.
 
Ja, er det ikke et praktfullt bilde på hvordan Jesus ordnet frelsen for oss? Han ble tatt i våre synder, så vi kunne unnslippe. Han gjorde seg ett med oss, så vi kunne gå fri. Han overtok vår identitet og ga bort sin. Er det ikke ufattelig og stort, så vet ikke jeg.
 
I sin praktfulle avskjedstale til disiplene sine sa Jesus noe om kjærlighet og vennskap som har kommet til å prege millioner av mennesker. Han sa: «Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.» Et vennskap preges altså av åpenhet og fortrolighet. En slik tillit viste Jesus.
 
Enken jeg fortalte om, valgte å vise vennskap. Det var i tråd med det Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere … Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.»

OPM431