Forsiktige bekjennelser
Men observatøren fra vest sto tilfeldigvis slik at han kunne se fru Bresjnev helt tydelig. Hun trådte frem, tok et siste blikk på mannen sin, og der i det kalde, grå senteret for en totalitær stat gjorde hun korsets tegn over ektemannens bryst. På en så enkel måte bekjente Bresjnevs enke Kristus.
Det er pastor Ken Klaus som forteller dette i forbindelse med at en annen russisk politiker kom med sin egen bekjennelse. Michael Gorbatsjov, den siste kommunistlederen i Sovjetsamveldet, besøkte graven til Frans av Assisi i Italia. Uten at så mange andre observerte det, knelte Gorbatsjov i bønn en halv time.
Dette var verdt å merke seg. Gorbatsjov ble døpt som en kristen av troende foreldre. Kona hans mistet begge foreldrene sine under andre verdenskrig fordi de hadde religiøse ikoner hjemme. Likevel holdt Gorbatsjov fast ved partiets ateistiske holdning mens han var politisk leder. I et intervju skal han ha sagt at «naturen er min gud».
Men det var på den tiden. Mannen som en gang var så mektig, skal på sine eldre dager ha sagt at «det var ved hjelp av Frans av Assisi jeg kom til kirken, så derfor var det viktig at jeg kom for å besøke graven hans».
Det ble som en bekjennelse av tro. Hva hadde det ikke betydd om en slik mann hadde våget å bryte med det ateistiske presset og bekjenne troen mens han ennå var på topp i samfunnet?
Bare Gud vet hva som bor i hjertene. Noen har hva de gamle kalte en lengselstro. De kan ikke si med overbevisning: «Jeg er en kristen.» Men de lengter etter å ha et forhold til Gud. De føler at Jesus trekker på dem. Når jeg leser i Bibelen om mennesker med en lengselstro som møtte Jesus, så slår det meg hvor åpent og varmt Jesus tok imot dem.
En kvinne trodde at bare hun fikk røre ved klærne til Jesus, ville hun bli hjulpet. Og en korsfestet røver ba om at Jesus måtte tenke på ham når Jesus kom til sitt paradis. Begge fikk høre bekreftende og gode ord fra Jesus. For ham var lengselstroen tro nok.
Men det sitter langt inne å bekjenne, om det så bare er en liten lengsel. Dikteren Arnulf Øverland skrev: «Jeg eier ikke den ydmyke evne Å kunne åpne mitt hjerte. Da får det heller revne.» En annen sa det slik: «En åpen bekjennelse er god for sjelen, men dårlig for ryktet.»
Ja, det er noe i det for de fleste. Flauheten, frykten for hva folk vil si, ryktet. Men er det ikke litt smått å være så redd for mennesker, for det er vel viktigere ting som står på spill?
Bekjennelsen til Jesus kan bli et åndelig gjennombrudd. Bibelen sier: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.» Ja, det står enda sterkere: «Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.»
Det er nesten ikke til å fatte. Men det kan begynne med et korsets tegn.
OPM427
