Hvem følger vi etter?
Snart kom faktisk en lastebil med snøplog forbi, og hun fulgte etter. Hun kjørte etter bilen om lag tre kvarter. Da gikk sjåføren for måkebilen ut og spurte hva hun holdt på med.
Hun forklarte at faren hadde sagt at hvis hun noen gang kjørte seg vill i snøvær, burde hun bare følge etter en måkebil.
Sjåføren nikket og sa: «Ja vel, nå er jeg ferdig med parkeringsplassen for Møbelringen, nå kan du bli med meg til IKEA.»
Det er ikke noe galt i å følge etter andre, bare vi vet at de er på rette vei, bemerker han tørt, Alan Smith, pastoren som forteller historien jeg har fornorsket en smule. Hvem følger vi? Og er den vi følger, på vei i riktig retning? Ja, vil vi overhodet følge noen, eller bare gå vår egen vei?
Jeg har lest om en kvinne som hadde det samme ydmyke sinnelaget som hun jeg fortalte om først, og som søkte om å bli tatt opp som student på et stort college. I søknadsskjemaet var det masse spørsmål å svare på, og ett av dem lød: «Er du en leder, eller en etterfølger?» Jenta var bevisst og ærlig og svarte: «Nei, jeg er ingen leder.»
Hun sendte inn søknaden og ventet det verste. Men til sin store overraskelse fikk hun dette svaret fra colleget: «Kjære søker, et studium av søknadsskjemaene i år viser at colleget vårt vil få 1452 nye ledere. Vi ønsker deg hjertelig velkommen som student, for vi synes det er viktig at de i det minste har én som vil bli ledet.»
Å la seg lede, å følge etter andre, krever en porsjon av den sjeldne egenskapen som heter ydmykhet. Jeg har lest om den berømte professoren i USA som het Booker T. Washington. Han levde på slutten av 1800-tallet, hadde sort hudfarge og ble en leder og et ideal for folk med afrikansk avstamming. Foreldrene hans var slaver.
En dag gikk han tur i et område der det bodde hvite og rike mennesker. Han ble stanset av en rik kvinne som ikke kjente til hvor berømt Booker T. Washington var. Dermed spurte hun om han kunne tenke seg å tjene noen dollar på å kløyve litt ved for henne.
Siden Booker T. ikke hadde det travelt akkurat da, smilte han, brettet opp skjorta og tok fatt på den enkle oppgaven.
Da han var ferdig, bar han veden inn i huset og stablet den opp ved ovnen.
Datteren i huset kjente igjen Booker T. Washington og fortalte etterpå til moren hvem hun hadde brukt som tjener.
Neste morgen kom den flaue fruen til kontoret til professoren og ba om unnskyldning.
«Det er helt i orden, frue,» sa han, «jeg liker litt fysisk arbeid innimellom. Dessuten er det alltid hyggelig å gjøre en tjeneste for en venn.»
Hun tok ham i hånden, takket og sa at den positive holdningen hadde gjort dypt inntrykk på henne. Dermed fikk hun mange med seg til å gi en større gave til lærerskolen hans for sorte studenter.
Dette får meg til å tenke på noe apostelen Paulus skrev: «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!»
OPM376
