Ikke selvsagt
Denne dagen fant han huset i et totalt kaos. De tre barna hans lekte utenfor, de var fremdeles kledd i pyjamas, de sprang rundt i søla, med tomme matesker og poser strødd rundt i hagen. Alle dører sto åpne.
Da han gikk inn, fant han et enda større kaos. En lampe var veltet, og et stort gulvteppe var presset sammen i et hjørne. I dagligstuen sto tv høyt på, og filmer fra en tegneseriekanal flimret over skjermen. Et annet rom var overstrødd av leker og klær. På kjøkkenet var benkene fulle av oppvask, cornflakes lå sølt på bordet, hundemat var spredt utover gulvet, et knust glass hvilte ved en stol, og en liten sandhaug var fordelt utover ved bakdøren.
Han skyndte seg opp trappen, skrittet over leker og flere nye bylter med klær, og så etter kona si. Han var redd for at hun var blitt syk, eller at det hadde hendt noe alvorlig. Men i soverommet fant han henne. Der lå hun avslappet i sengen, fremdeles i pyjamasen, og leste en roman. Hun så på ham, smilte og spurte om hvordan dagen hadde vært for ham.
Full av forvirring så han på henne og spurte: «Hva i all verden har hendt her i dag?» Hun smilte på nytt og svarte: «Du vet at hver dag spør du meg når du kommer fra arbeidet, hva i all verden jeg har gjort i dag.»
«Ja, hva så?»
«Vel, i dag gjorde jeg det ikke.»
Det er slik med noen yrker: Gjør vi noe, merkes det ikke. Gjør vi det ikke, merkes det i høy grad. De som steller hjemme, har ofte vært rammet av denne mekanismen.
Men det gjelder mange andre også. Derfor burde vi være rause med vennlige ord i forbifarten overfor vinduspussere, postutdelere, rørleggere, renholdspersonell, ryddehjelper, trikkeførere, kabelstrekkere og tusen andre. «Takk for jobben du gjør! Du sjainer opp så fint! Bra at du står på!»
Men en slik oppmerksomhet bør vi også vende oppover. For det er jo den gode Far i himmelen som egentlig sørger for at verden fungerer. Selvsagt er vi underlagt syndens og dødens krefter, og mot dumheten kjemper selv Gud forgjeves, som ordtaket sier.
Men jeg er ikke i tvil om at hvis Far der oppe trakk oppmerksomheten bort fra jorden om så bare for et sekund, ville alt falle sammen som et korthus. Hjerter ville slutte å banke, solen ville slokne som en lampe som mistet strømtilførselen. Det som vi er aller mest avhengig av, tar vi aller mest som selvsagt. Tenk hvis Gud plutselig en dag sa: «Du vet alt det jeg gjør for deg hver dag – i dag gjør jeg det ikke.»
Ikke se det som selvsagt det mennesker med godvilje gjør for å gjøre tjenester i denne verden! Ikke regn Guds oppholdende kraft som noe opplagt. I stedet vil jeg si: «Jeg vil opphøye deg, min Gud, du som er kongen. Jeg vil love ditt navn for evig og alltid. Stor og høylovet er Herren, hans storhet er uransakelig.»
OPM374
