Harmoni fra spenning

Er det sant? Kan spenning ha en positiv virkning. Kan det komme noe godt ut av lidelse?
 
Den tyske mystikeren fra middelalderen, Henrik Suso, uttrykte sin dype respekt for mennesker som lider ved å si: «Et menneske som ikke har opplevd lidelse, hva vet det egentlig? Hva har det egentlig lært?» 
 
Av og til er trengslene ikke noe annet enn meningsløse. Ingen får lov å kreve visdom og heltemot fra dem som har det vondt.
 
Men jeg må si: De menneskene som har gjort størst inntrykk på meg, er ofte slike som har et sår, en lidelse eller en smerte. Til tross for det vonde har de lært noe dypt om livet og kan lære oss andre noe vesentlig om å ha de rette holdningene. 
 
Ingen kan forlange noe av dem som lider. Men de som lever i nærkontakt med vonde ting, kan for eksempel ha en forunderlig evne til å være takknemlige. Kanskje det er nettopp takknemligheten for alt det gode de tross alt har, som bærer dem over og gjennom trengslene. Ja, de største lidelsesheltene jeg har møtt, er slike som er i stand til å lovprise Gud også under en mørk himmel.
 
Profeten Jesaja satte ord på en slik gudsfrykt og visdom da han sa: «Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss ...» Profeten gjorde seg til ett med det gamle gudsfolket, som gikk gjennom både ild og vann. Men i lidelsen lærte de noe, og Gud ble en frelser for dem. Og teksten avsluttes med det merkelige ordet: «I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager». (Jes 63,7–9).
 
I all deres trengsel var det ingen trengsel, sto det. Hvorfor? Fordi den engelen som står for Guds ansikt og har sin bestemte oppgave, gjorde godt mot dem som var i trengsel. Lidelsen ble underlagt en forvandling.
 
Trengsler kan bli velsignelser når vi er i stand til å takke Gud for dem. Ingen mennesker går gjennom livet uten å møte sorg. Men motgangen kan skape personligheter av gull. Uvanlige dager kan bringe oss uvanlig nåde og hjelp. 
 
Det viktige med å tro på Gud, er ikke å vite en masse om ham i sitt hode, men oppleve ham i sitt hjerte. Det har lite å si om jeg er sterk i troen på at Gud er allvitende. Bedre er å ha tillit til at han vet hvordan nettopp jeg har det. 

Det viktigste er ikke å vite at Gud er allestedsnærværende, men å være trygg på at der jeg er, der er også Gud.

OPM372