En ny herre
Hunden kom inn sammen med damen og satt ved siden av henne hele tiden. Hun satt alltid i enden av en benk, inn mot midtgangen.
Dette var i en fri forsamling, som pleide å avslutte med å invitere folk frem til alteret for å overgi seg til Gud – for første gang, eller til fornyelse i troen. Så da innbydelsen ble gitt, pleide damen å komme frem og knele på alterringen for å få forbønn. Og hunden sto trofast ved siden av henne.
Mannen til denne damen var en hardhjertet fyr som viste sterk motvilje mot at noen overga seg til Kristus. En dag slo han henne så kraftig at hun døde, og han nektet at hun skulle bli begravd etter et kristelig ritual.
Etter begravelsen var mannen og hunden alene tilbake. Men han la merke til at hunden forsvant onsdag kveld omtrent kl. 19, og at den ikke kom tilbake før etter to timer. Hver søndag morgen forsvant også hunden et par timer.
En søndag var mannen blitt så nysgjerrig at han bestemte seg for å følge etter hunden for å se hvor den gjorde av seg. Han måtte nesten løpe for å holde følge, og da fikk han se at hunden skyndte seg til en liten kirke og satte seg på et bestemt sted i kirken mens møtet pågikk. Ved slutten av samlingen gikk hunden rolig frem til alteret og inntok plassen der kona hans hadde pleid å be.
Mannen ble så grepet i sin ånd at også han gikk frem og overga livet sitt til Kristus den dagen. Så deretter kom hunden til menigheten med en ny herre, fortalte misjonæren.
Noen vil kanskje si at dette ikke er så spesielt. Hunder kan oppdras til å bli vanedyr. Men denne hardhjertede mannen så altså Guds hånd i det som hendte, han angret og fikk en ny herre. Og han ble en ny herre for hunden.
Jeg tror vi går glipp av mye fordi vi slutter å undre oss. Én sa at dersom stjernebildene hadde vært synlige bare én gang hvert tusende år, så ville det vært en kjempebegivenhet. Men fordi de kommer frem hver eneste klare kveld, ofrer vi dem knapt et blikk. Den er fattig som har mistet evnen til å bli overveldet.
Da en mor gikk tur med datteren sin, ble de overrasket av et kraftig tordenvær. Jenta var bare sju år, så moren lurte på om hun ble redd for lynet og tordenen. Men nei, jenta var helt rolig, og for hver gang det blinket, satte hun opp et vakkert smil. Og til moren forklarte hun hvorfor: «Gud holder på å ta bilder av meg med blitz.» Ja, så kreativt kan det sees og sies – av et barn som ikke har sluttet med å undre seg.
Bibelen forteller om en mann med en gutt som var utsatt for innflytelse fra onde ånder. Disiplene var ikke i stand til å hjelpe. Men Jesus truet den onde ånden og helbredet gutten. «Alle var ute av seg av undring over Guds storhet.» Da begynte Jesus å snakke om at han skulle lide. Lukas forteller: «Men de skjønte ikke dette ord, det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det.» Jeg tror vi ikke får den sanne fatteevnen og undringen før vi har fått en ny herre.
OPM369
