Sinne i ekteskapet

De har henvendt seg til meg, og jeg har svart i mail. Men siden det kan angå flere, tar jeg det frem i et innslag.
 
Hun sier at han lever i et selvbedrag og mener han lyver for seg selv. Han burde egentlig ikke ha giftet seg med henne. Hun er blitt mer og mer i tvil om de egentlig passer sammen.
 
Han sier at han var veldig forelsket i forlovelsestiden, men kom i tvil den siste tiden før de giftet seg. Han fikk i den tiden problemer med angst og opplevde at følelsene kjølnet. Dette sa han også til henne. Men hun mente at han var den rette, med mange gode kvaliteter. Derfor giftet de seg, men senere kom også hun i tvil.
 
Denne utryggheten har de slitt med i hele ekteskapet, og det får som følge at de stadig hakker på hverandre. Bak det hele ligger sinne og utrygghet. Og det blir et problem: Skal en bare undertrykke følelsene, og oppleve at de spretter frem likevel, eller skal en slippe sinnet løs og risikere å såre hverandre dypt? 
 
Det er ikke lett å kommentere dette på avstand. Jeg skjønner dette paret har gått til veiledning for å få hjelp, men føler at de står fast likevel. Og da vil spesielt ikke den ene av de to være med på mer samtale med en tredje part.
 
Nå kan det være at siden det har gått i stå med veiledning sammen, kunne en eller begge søke hjelp for sin egen del. Det er en gammel erfaring at hvis en ikke har det godt med seg selv, blir det ikke lettere å komme ut av det med andre.
 
Her er det følelsene som er blitt vanskelige. Det ene er å jobbe med angsten og utryggheten. Dette har både en menneskelig og en åndelig side. Den menneskelige siden kan en få hjelp med hos en fagperson. Når det gjelder det åndelige, vil god kristen forkynnelse skape en trygghet for at Gud elsker oss i Kristus og ønsker det beste for oss, nettopp slik vi er.
 
Sinne står det mye om i Bibelen. «La all bitterhet og hissighet og sinne … være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap.» I forhold til barna står det at vi ikke skal «vekke sinne». Den onde bruker følelsene og temperamentet til å skape sår. Hvis vi ikke får gjort det opp fort, blir det til bitterhet og nag. Det står skrevet: «La ikke solen gå ned over deres vrede.» Her må vi omvende oss.
 
Det er riktig at en ikke må stenge følelsene inne. Da ulmer det under overflaten og kan få utløp i fysiske plager. Men kanskje sinnet kan få avløp overfor en sjelesørger i stedet for ektefellen? Når begge er nærtagende og usikre, kan ordene såre mer enn godt er. Selv om du føler sinnet er berettiget, må du ikke la deg styre av følelsene, men prøve å bygge opp den andre med gode ord, tjenester, tid, omsorg, gaver og slike kjærlighetsspråk. Dere har kommet på tomgang og må gjøre noe aktivt for å bygge dere opp.
 
Fremfor alt må dere ikke gi opp og gå fra hverandre. Tenk på barna. For dem er det en katastrofe om dere ikke klarer å mestre følelsene og holde sammen. 

OPM357

(Dette er en reprise, det er opprinnelig skrevet for flere år siden, og jeg har aldri møtt dette paret personlig)