Dronning Kristina

Hun ble etter hvert en svært mangfoldig person og sa fra seg kongemakten etter en stund. 

Det er laget både filmer og romaner om Kristina, og det er fortalt mange historier om henne, og det er ikke sikkert alle er like mye basert på fakta. Jeg har i alle fall lest det jeg nå skal fortelle om dronning Kristina. 
 
Kong Gustav Adolf II, også kalt Gustav den store, døde i slaget ved Lützen i 1632. Sverige var en stormakt, mye sto på spill, og de fremste politiske lederne kom sammen for å diskutere hvordan landet skulle styres i fremtiden. 

Noen foreslo republikk. Andre mente at den ledige tronen kunne tilbys kongen i Polen. 

Men midt under diskusjonene reiste kansler Axel Oxenstierna seg og sa: «Nei, la oss ikke tenke på republikk eller en polsk konge. For den store Gustav har etterlatt seg en arving, en datter som er seks år gammel.» 

Dette visste ikke alle, så noen ble overrasket. «Hvordan kan vi vite at dette ikke er noe lureri?» spurte en av deltakerne på møtet. «Vi har aldri før sett dette barnet, vi har ikke vært klar over at Gustav har hatt noe barn.» 

«Vent et øyeblikk,» svarte kansleren, «så vil jeg vise henne frem.» Han forlot rommet og vendte snart tilbake med en liten pike som han plasserte på tronen, der bare den regjerende konge i Sverige kunne sitte. 

Mannen som hadde uttrykt sin skepsis, presset seg fram og stirret intenst på ansiktet hennes. Så vendte han seg mot forsamlingen og sa: «Kamerater, jeg ser virkelig i dette barnet trekkene fra den store Gustav. Se på nesen hennes, se på øynene, kinnene, hun er virkelig datteren til vår konge.» 

Dette var tilstrekkelig. Selv om hun bare var et barn, erklærte de at hun var «Kristina, dronning av Sverige». Kristina levde fra 1626 til 1689.
 
Jeg skal ikke fortelle mer om Kristinas mangslungne og sammensatte liv. Men ett poeng vil jeg peke på: Tvilerne ble overbevist, for de så trekkene av den store Gustav i ansiktet hennes.

Tankene går videre til det faktum at vi mennesker er skapt slik at vi ligner på Gud. Det går frem av skapelsesberetningen: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» 

Det er en ufattelig tanke: De kvinnene og mennene vi ferdes blant til daglig, ligner på Gud. Noe av gudsbildet ble ødelagt ved syndefallet. Men det er gjenopprettet av Jesus Kristus. Og denne likheten skal bli større, skriver Paulus, i dem som tror på Jesus: «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde.» 

Et annet sted skriver han: «Likesom vi har båret bildet av den jordiske (altså likheten med Adam og alle mennesker), så skal vi også bære bildet av den himmelske (med andre ord Jesus).» 
 
Slike perspektiver fra Bibelen satte noe i gang hos meg da jeg fikk høre historien om Kristinas ansiktstrekk. Kristus sine ansiktstrekk skal tre frem mer og mer hos dem som tror på ham. Det blir en «forvandling fra herlighet til herlighet», som det står skrevet. Her er et mysterium å tenke videre på.

OPM348