Pågangsmot

Vi er like mye verdt, men du verden så forskjellige vi er, både i hvordan vi tenker og oppfører oss, og hvordan vi finner vår plass i livet. 

Vi har slett ikke stilt oss opp på samme område, så vi kan ikke si vi er likestilt. 

Noen er av sted for å oppdage verden, mens andre har bare ett trivselssted: I sofaen med fjernkontrollen i hånden. 

Enkelte møter hver dag som et nytt eventyr som ennå ingen har fortalt, andre sitter på gjerdet og lar livet passere forbi.
 
Aktivistene har fått mange forskjellige navn. Noen kalles pådrivere, enkelte kaller dem rambukker, i Stortinget kalles de innpiskere. De er ikke fornøyd med tingenes tilstand som de er, de skrur opp volumet. De er i stand til å bite og svelge samtidig. De spiser og sover lite, men drømmer og gjør mer. De svømmer på dypet og flyr i høyden. Enhver kan fortelle hva klokka er, men disse lager klokker. 
 
Nå skal jeg ikke komme med mer retorisk snikksnakk, men samle meg til å snakke om pågangsmot. Vi er ofte så fryktelig redde, og vi kan være redde for den minste ting.
 
Jeg leste om en ung pastor som arbeidet i menigheten med stor iver. Gjennom årene ble han kjent med en god kristen kvinne, som dessverre aldri fikk følge av mannen sin til menigheten. Mannen var rik og vellykket, men han var aldri å se når de troende kom sammen.
 
Den unge pastoren ble stadig mint om å gjøre noe med det. En dag fikk han samlet pågangsmot til å be om en avtale. 

Den rike mannen så mektig ut der han satt stille bak sitt store skrivebord. Den unge fikk mot til å si rett frem det som var ærendet hans. Han sa han hadde lagt merke til at han aldri fulgte kona si til menigheten, og nå lurte han på om det ikke var på tide at mannen ble en kristen.
 
Mannen svarte ikke. Varsomt tok pastoren opp tråden på nytt, idet han brukte andre ord. Fremdeles stillhet. 

Da pastoren la frem ærendet sitt for tredje gang, grep forretningsmannen notatblokken sin og skrev: «Jeg er så dypt grepet at jeg klarer ikke å snakke.» 

Den unge pastoren var den første som noen gang hadde utfordret ham personlig til å bli en kristen. 

Da sjokket var over, sa han at han ville gjerne bli en troende, men ingen hadde spurt ham. Han regnet med at de ikke trodde han kunne klare å bli en kristen. Dermed hadde han nærmest avskrevet seg selv som en mulig kandidat for menigheten.
 
Som jeg sa: Menneskene er forskjellige. Vi er like mye verdt, men du verden så forskjellige vi er, både i hvordan vi tenker og oppfører oss, og hvordan vi finner vår plass i livet. Kan vi be Gud gi oss litt mer pågangsmot?
 
Det forteller om den legendariske kvinnen Jeanne d’Arc, at hun satte seg på hesten sin og dro av sted for å kjempe mot urettferdigheten i Frankrike. 

En skeptiker spurte henne: «Hva hvis ingen vil følge deg?» 

Jeanne d’Arc svarte: «Det vil jeg ikke legge merke til, for jeg har bestemt meg for ikke å se meg tilbake.»

OPM345