Ikke gjem til begravelsen
Han samlet all den styrke han hadde igjen, og kreket seg ut av sengen. Mens han støttet seg mot veggen klarte han langsomt å stavre seg ut av rommet. Og med enda større mobilisering av krefter skred han sakte ned trappen, mens han holdt i gelenderet med begge hendene.
Tungpustet lente han seg mot dørkarmen til kjøkkenet og stirret inn. Hadde det ikke vært for dødens pine, ville han ha tenkt at han allerede var kommet til paradiset. For spredt ut over kjøkkenbordet lå det hundrevis av små sjokoladekaker.
Var dette himmelen? Eller var det bare en siste velgjerning fra hans hengivne hustrus side? Hun hadde vel tenkt at han skulle forlate denne verden som en lykkelig og tilfreds mann.
Dermed samlet han sine siste krefter og kastet seg mot bordet. Hans gamle og visne hånd strakte seg ut mot en kake på bordkanten, da kona hans plutselig ga hånden en smekk med stekespaden.
«Ligg unna,» ropte hun. «De er til begravelsen!»
Hun er nok ikke den eneste som har spart noe til begravelsen som like godt kunne blitt til glede lenge før.
Det er Alan Smith som har fortalt om de deilige sjokoladekakene og stiller spørsmålet: Hvorfor sender vi blomster til begravelsen, når vi nesten aldri sendte blomster mens vennen levde?
Mange ganger har jeg selv sittet på minnemøter og tenkt: Dette ville jeg likt å få hørt før. Da hadde jeg blitt mer kjent med ham eller henne, og jeg kunne vært med i skryteklubben for gode gjerninger og egenskaper.
Jeg hører noen si: «Han var en fantastisk venn. Jeg fortalte ham aldri hvor stor pris jeg satte på ham.» Eller: «Jeg håper hun skjønte hvor glad jeg var i henne.» Hvorfor trenger vi si slikt etter at noen har gått bort? Nei, nå er tiden for de gode og oppmuntrende ordene. Og det står i Skriften:
«Oppmuntre hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes, som dere også gjør. Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere …»
En liten gutt hadde lært hjemme at når man får en gave, da skal man takke. Men plutselig var det ingen som fikk ham til å takke mer. Når han fikk et eller annet, puttet han det i munnen eller lommen og knep leppene sammen for ikke å komme til å si takk.
En tante spurte ham bekymret: «Hvorfor sier du aldri takk lenger?»
«Nei,» svarte gutten, «for dere voksne svarer alltid: Det er ikke noe å takke for. Hvorfor skulle jeg gjøre det da?»
Bibelen sier det motsatte av det slike dumme voksne slipper ut av seg. I den gamle boken står det: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.»
Så hvis du har gode følelser for noen, eller er glad i noen, så må du ikke gjemme det gode til begravelsen. Du kan dele det nå.
For vi trenger alle oppmuntringer.
Om det så er en liten sjokoladekake.
OPM334
