Å tilgi en morder
Midt på natten eksploderte en bombe under rommet der Harvey Thomas sov. Han ble blåst opp gjennom taket og falt tre etasjer ned.
Mens han lå under tonnevis av bjelker og murstein, regnet han med å dø og ba sin siste bønn. Han visste ennå ikke at en bombe hadde eksplodert, men trodde det hadde vært et jordskjelv. Det tok to og en halv time før han ble gravd frem.
Da han ble brakt til sykehuset, fant de at han som ved et under ikke hadde brukket noe, men bare fått noen sår. Samme dag gikk han tilbake til arbeidet for Margaret Thatcher.
Det viste seg at en terrorist fra den forbudte irske hæren, IRA, hadde plassert bomben i hotellet for å ramme den britiske regjeringen. Fem personer ble drept, men Harvey Thomas kom altså fra det hele uten skader.
Men selvsagt var han sint på grunn av det som hadde hendt. Bombemannen ble tatt. Han het Patrick Magee og ble dømt til åtte ganger livstidsstraff. Han ble beskrevet som en mann preget av «uvanlig grusomhet og umenneskelighet».
Noen år senere ble Harvey Thomas minnet om at han burde gjøre noe konkret for å skape forsoning. Han ville tilgi gjerningsmannen som satt i fengsel. Han skrev et personlig brev, på vegne av ingen andre enn seg selv, fordi han er en kristen, og han ville tilgi mannen som la en bombe under ham.
Dermed følte Harvey han ble løst fra den vreden som han hadde gått og båret på.
En måned senere svarte bombemannen Patrick med et høflig brev. Harvey fulgte opp med et spørsmål om de kunne treffes, og i år 2000 møttes de på et hemmelig sted. Harvey forteller at han fant Patrick ekte og varm, og ikke arrogant i det hele tatt. Han var intelligent og godt informert.
Patrick fortalte senere til avisene at han ble rørt av denne kontakten og følte at Harvey mente hva han sa om at han tilga. Etter at Patrick ble satt fri, møttes de til og med hjemme hos Harvey, med hans kone og to døtre. Den ene datteren var i mors liv da hun kunne ha mistet far, den andre datteren var ikke født i 1984.
«Jeg prøvde å drepe faren deres,» undret Patrick, «og likevel er jeg her som en venn og spiser frokost med dere.»
Datteren Lani sa: «Du er vel klar over, Patrick, at hvis du hadde lyktes med å drepe far, hadde ikke jeg eksistert.»
Patrick svarte at han trodde det var deres tro på Gud som hadde ledet dem til å tilgi ham.
Patrick sier at han ikke beklager at han plantet bomben i hotellet. Han er lei for at noen ble drept, og det er ikke lett for ham. Men han mener fremdeles at den britiske regjeringen har gjort urett i Nord-Irland. Men samtale, ikke dreping, er veien ut av konflikten.
Selv møtte jeg både Harvey og Patrick under et møte i Holland høsten 2007. De regner seg som personlige venner. Harvey hadde med seg kona og to døtre, som sang og spilte vakre kristne sanger.
Patrick regner seg ikke som kristen, men Harvey ville dele sin kristne tro ved å be om forsoning, selv om det tok ham fjorten år å gjøre det.
OPM316
