Judomesteren
Han tok timer med en gammel og erfaren, japansk judomester. Gutten gjorde det godt, lærte mange grep, så han kunne ikke helt forstå hvorfor han ikke hadde lært mer enn én bevegelse, ett kast, enda de hadde holdt på i tre måneder.
«Sensei,» sa gutten, «skal jeg ikke lære andre kast?»
«Dette er det eneste kastet du har lært, men det er også det eneste du noen gang trenger å lære,» svarte læremesteren.
Gutten godtok det læreren sa, han fortsatte å trene, selv om han ikke helt forsto hvordan læreren tenkte.
Noen måneder senere deltok tiåringen på sin første turnering. Han ble overrasket da han lett vant de to første kampene. Den tredje viste seg å bli vanskeligere, men etter en stund ble motstanderen utålmodig og gikk til angrep.
Helten vår brukte med stor dyktighet det ene kastet han behersket så godt, og dermed vant han.
Gutten var helt forbløffet over at det gikk så bra, for nå var han havnet i finalen.
Denne gangen var motstanderen hans både større, sterkere og mer erfaren. Så det kunne se ut som at han nå hadde møtt sin overmann. Dommeren var redd for at den enarmede gutten nå kunne bli skadet, så han tenkte å gi en time-out. Han var akkurat i ferd med å stoppe kampen, da den japanske treneren protesterte. «Nei,» sa han, «bare la dem fortsette.»
Like etter gjorde den store og sterke en kritisk feil. Han sviktet et øyeblikk med å forsvare seg, og dermed var gutten rask til å gripe til det kastet han virkelig behersket. Og dermed vant han både denne kampen og hele turneringen. Han ble champion.
På vei hjem snakket treneren og gutten sammen om hver eneste bevegelse i kampene. Dermed kom gutten med det spørsmålet som hadde kvernet i ham hele tiden: «Sensei, hvordan kunne jeg vinne turneringen med bare ett kast?»
«Du vant av to grunner,» svarte treneren. «For det første mestrer du et av de aller vanskeligste kastene i judo. For det andre: Den eneste måten motstanderen din kan forsvare seg mot det kastet, er å gripe fatt i den venstre armen din.»
Og det var nettopp den venstre armen gutten manglet. Den største svakheten hans var blitt hans største styrke.
Det er Alan Smith som har fortalt denne historien. En svakhet kan utnyttes til å bli den største styrken et menneske kan ha.
Apostelen Paulus hadde en stor svakhet som er ukjent for oss. Han kalte den for «en torn i kjødet». Det var altså noe som stakk som en torn i kroppen eller de ytre egenskapene hans.
Han klaget til Gud, men Gud svarte: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
Gud viser seg som den sterke når mennesker er svake. David var liten og spe i forhold til kjempen Goliat. Gideon var tvilende og tafatt, men klarte å seire over en stor hær. Jesus selv kom som et svakt menneske og viste seg stor.
Husk den enarmede judomesteren, neste gang du føler deg svak. Paulus sa: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.»
OPM352
