Nærhet og store forhold
Et barn født 14. juni fikk blomster fra nærbutikken, fordi det var første barnet født det året.
Du snakket til alle hundene du traff på, for du visste hva de het, og de logret til deg.
Du slo feil telefonnummer og pratet et kvarter likevel.
Det var umulig å male gule striper på veien, for da måtte veien ha fått asfalt og blitt utvidet.
Det var ingen bygdeoriginal i bygda, alle måtte være det etter tur.
Du visste navnet på alle du gikk på skolen sammen med.
Noen spurte hvordan du hadde det, og så lyttet de til hva du hadde å fortelle.
Ja, slik beskrives bygdelivet av en fyr som har opplevd det, og som forteller om det med stor entusiasme. Det måtte være flott å komme fra små forhold, der folk kjente omsorg for hverandre, og ingen var totalt glemt.
Men det tjener ikke til noe å skjønnmale miljøer som sikkert også hadde sine problemer. Små forhold kunne av og til skape små mennesker. Et begrenset miljø kunne gi en begrenset horisont.
Derfor synes noen det er helt greit å bo i en by og oppleve å være anonym – til og med i forhold til nærmeste nabo, som bor vegg i vegg. I en stor by er du omgitt av et stort hav av navnløse ansikter.
Likevel: Vi lengter alle etter nærhet til noe eller noen. Nærheten kan vi få, enten vi bor tett på hverandre, eller langt fra hverandre. Noe av denne nærheten kan vi oppleve i den kristne forsamlingen, fellesskapet av Guds folk på det lokale plan.
Jeg er veldig betatt av hvordan apostelen Paulus var i stand til å vise nærhet til og omsorg for mennesker. Han visste at han bar videre ord fra Jesus i brev som skulle være retningsgivende for menigheten. Likevel spanderte han plass til hilsener til venner og ga ros til medarbeidere.
Ta for deg for eksempel det 16. kapitlet av Romerbrevet. Hele dette lange avsnittet består av en serie personlige ord, og det til mennesker med navn som – for oss – er en skikkelig utfordring å uttale riktig. Ikke mindre enn 28 medlemmer av det kristne fellesskapet i Roma er omtalt.
Hvorfor gjorde Paulus dette – i et brev som er hans fremste læremessige utlegning av kristen tro, et slags dogmatisk hovedverk?
Kanskje fordi han ville minne leserne om at de ikke er navnløse ansikter for Gud. De er en del av Herrens familie. De som tror på Jesus, betyr ikke bare mye for Gud. Vi betyr mye for hverandre.
Det blir som en bygdeatmosfære i en storby.
Paulus skriver: «Hils Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas, og brødrene hos dem. Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster og Olympas, og alle de hellige hos dem. Hils hverandre med et hellig kyss! Alle Kristi menigheter hilser dere.»
Til og med søsteren til Nereus, som kanskje ikke Paulus husker navnet på i farten, er nevnt i dette storslåtte brevet. For en glede for denne anonyme søsteren i storbyen Roma: «Jeg er regnet med, jeg blir bekreftet av selve Herrens apostel.»
Det er flott å kjenne nærhet i store forhold!
OPM308
