Ikke komme tomhendt
«Jeg har fått meg kone og tre barn, og det ville være veldig koselig om du kom på besøk,» sa Reidar. «Flott,» sa Stian, «hvor bor du?» «Her har du adressen. Gå gjennom hoveddøren, sparke den opp med foten. Gå til heisen og trykk på knappen med venstre albu, og gå så inn. Når du har nådd sjette etasje, kan du gå helt til du ser navnet mitt på døren. Da kan du trykke på ringeklokken med høyre albu, og så vil jeg slippe deg inn.»
«Bra,» sa Stian, «men hvorfor skal jeg sparke opp døren og trykke på knapper med venstre og høyre albu?»
«Du kommer naturligvis ikke tomhendt!» svarte Reidar.
Nei, naturligvis. Det er god gammel skikk i Norge at når jeg kommer på et vennebesøk til et hjem for første gang, har jeg med en gave. Gary Chapman snakker om kjærlighetens fem språk. Et av dem er gaven – jeg viser kjærlighet ved å gi. En person jeg lærte å kjenne, kunne aldri dra hjemmefra uten å spørre: Kan jeg ha noe med meg? Så ble det litt smågodt, en blomst eller en liten ting.
«Ikke komme tomhendt.» Men har vi ikke skapene fulle etter hvert, av ting vi aldri bruker? Blir vi ikke lett mette av ting? Jeg har merket meg ordene av Ralph Emerson: «Ringer og juveler er ikke gaver, men erstatning for gaver. Den eneste gaven er en del av deg selv. Derfor bringer dikteren sitt dikt, hyrden sitt lam, bonden sitt korn, sjømannen koraller og skjell, maleren sitt bilde og piken et lommetørkle som hun har sydd selv.»
Det ligger en velsignelse i å slippe å gå tomhendt. Da israelittene skulle få slippe ut av Egypt, med Moses som leder, lovte Gud: «Og jeg vil la dette folk vinne godvilje hos egypterne, så dere ikke skal gå tomhendt når dere drar ut.» De skulle få dra ut fra fangenskapet – med velsignelser i hendene.
Så skulle israelsfolket til gjengjeld være rause med sine offergaver til Herren. Det het i den gamle moseloven: «Tre ganger om året skal alle menn blant dere vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger … Ingen skal vise seg for Herrens åsyn tomhendt.» Gud trenger ikke våre gaver, for han eier likevel alt. Men vi har godt av å lære oss å gi. Det løser de sterke båndene til det materielle.
Jeg må også tenke på en hendelse i Ruts bok. Rut var enke fra et fremmed land, men hun ble med svigermoren til hennes hjemland. Der møtte hun en ny, gavmild mann, som het Boas, og som hun senere skulle gifte seg med. Rut fortalte svigermoren No’omi om denne mannen og sa: «Disse seks mål bygg gav han meg, for han sa: Du må ikke komme tomhendt hjem til din svigermor.» Der har vi det igjen. Det er en velsignelse å slippe å komme tomhendt.
Liv Nordhaug har skrevet et vakkert bønnevers:
«Å Gud, du ber oss dele
De gaver du har gitt,
Mens vi så ofte glemmer
At alt vi fikk, er ditt.
Gud, gi oss nye øyne,
Gud, gi oss nye sinn.
Gud, løs du våre hender
Med kjærligheten din!»
OPM305
