Pilegrims vandring
Gjennom bøkene fikk håndverkeren John Bunyan fra byen Bedford et indre kall til å forkynne evangeliet. Han lærte om hvordan han var en synder for Gud, men at Jesus er en frelser for alle syndere.
Tretti år gammel begynte John Bunyan å vandre omkring som lekpredikant. Men å forkynne har aldri vært lett. Og fordi han manglet tillatelse fra myndighetene til å forkynne, ble han plukket opp av politiet og tauet rett i fengsel for den skammelige gjerning å tale om Gud uten å ha lisens.
Etter tre måneder i varetekt ble han brakt frem for den lokale dommeren og tilbudt full frihet på én betingelse, at han sluttet å forkynne. Men det var nettopp noe som John Bunyan ikke kunne gjøre. Dermed bar det rett tilbake til fengselet.
Tolv år ble han sittende i Bedfords byfengsel, mens familien savnet ham.
Bunyan sa fra seg muligheten til frihet, for han så at det å forkynne var en enda større tjeneste og gave. Og da viste Gud sin storhet gjennom en grytesmed. For nettopp i fengselscellen begynte John Bunyan å skrive på det som skulle bli hans livsverk: «Pilegrims vandring.» Nest etter Bibelen har den vært den mest utbredte og leste bok i verden gjennom flere århundrer.
Fengselscellen hadde bare ett vindu, og gjennom det hadde fangen utsikt bare til en ytre steinmur. Men hver dag gjorde Bunyan det som var naturlig for ham, nemlig å forkynne. Gjennom vinduet med jernsprinkler lød et budskap om håp. Folk som gikk forbi, stanset opp, de fikk høre glade ord som satte i frihet. Noen forkynnere kan bare ikke stenges inne. Det kan heller ikke det evangeliet som de bærer frem.
Boka «Pilegrims vandring» er en allegori, en fortelling eller lignelse. Hovedpersonen heter Kristen, som bryter opp fra Fordervelsens by på vei til det nye Jerusalem. Hendelser og personer han møter, skildrer kristenlivets opp- og nedturer. Bunyan bruker et rikt språk, han lager underfundige figurer, og boken har lokket mange kunstnere til å illustrere den. Men egentlig var det ikke avgjørende viktig å få gode tegninger. For allegorien er så bilderik i sin fremstilling at bildene males på tilhørernes indre netthinne.
Det er merkelig hvordan historien om John Bunyan minner om skjebnen til vår egen store lekpredikant Hans Nielsen Hauge. Også han kom fra fattige kår. Også han fikk en sterk åndelig opplevelse, som gjorde at han følte seg tvunget til å dra omkring og forkynne. Også Hauge ble forfulgt av myndighetene og kastet i fengsel. Men gjennom bøkene sine fikk han likevel en stor innflytelse, og både norsk kirkeliv og samfunnsliv ble for bestandig preget av bondegutten fra Tune i Østfold.
Det er gitt en arv å bære videre. Stafettpinnen kaller på nye distanseløpere. Nå er det vår tur til å forkynne om den friheten som er gitt i Jesus Kristus.
OPM304
