Den gode historien
En av seminarholderne begynte talen sin med å si: «De beste årene av livet mitt tilbrakte jeg i armene til en kvinne som ikke var kona mi!» Tilhørerne ble sjokkert og lurte på hva dette skulle bety.
Etter litt taushet fulgte han opp med å si: «Og denne kvinnen var min mor!» Dermed brast alle ut i latter, og foredraget var i gang.
Noen uker senere skulle presten prøve å anvende noe av det han hadde lært. Dermed bestemte han seg for å bruke vitsen han hadde hørt, til å innlede prekenen sin søndag formiddag. Det hele var litt uklart for ham, det ble litt tåkete. Han begynte med å si: «De beste årene av livet mitt tilbrakte jeg i armene til en kvinne som ikke var kona mi!» Menigheten ble sjokkert.
Etter å ha stått der i nesten ti sekunder mens han prøvde å huske den andre halvdelen av vitsen, utbrøt han til slutt: «… og for alt i verden kan jeg ikke komme på hvem hun var!»
Én ting er å ikke huske poenget i en vits. Det kan bli ytterst pinlig. En annen ting er å fortelle historier som ikke har noe poeng, men som tvert imot leder tankene og følelsene i en helt annen retning enn den en ønsker.
Jeg liker godt å fortelle historier. Men jeg ser farene. Det er viktig at fortellingene sier noe vesentlig. Jesus var en mester i å bruke historier. Da var de aldri likegyldige. De fikk folk til å tenke, og til å tenke på viktige ting.
Jeg blir for eksempel aldri ferdig med historien om den bortkomne sønnen. Den blir på en måte skadd om en skal forklare og analysere den altfor mye. Den har en masse poenger. Jo mindre vi forklarer, desto større virkning kan den få. For hver gang jeg leser den eller hører den, legger jeg merke til nye trekk.
En god historie som skal formidle et viktig poeng, bør skildre mennesker som strever eller kjemper med et eller annet, og at det hele får en løsning. Det skaper engasjement og får oss til å identifisere oss med den det gjelder.
Det er befriende å høre fortellinger om mennesker som mislykkes, som får sår underveis i kampen sin, som i sin svakhet oppdager noe de ikke visste fra før. Noe av det mest inspirerende jeg hører, er om mennesker som slet med livet sitt, men ble brakt inn på et nytt spor ved at Gud grep inn.
Her er en av Jesu dristige fortellinger: «Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over motstanderen min! Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg.»
Med denne fortellingen vil Jesu si: Be til Gud, bli ikke trett, selv om Gud kanskje føles som en urettferdig dommer! Gud hjelper sine, de som roper til ham dag og natt! Gud somler ikke når det gjelder dem, sier Jesus.
OPM301
