Kreativ arv
Det måtte ha vært litt bittert. Men i de fleste tilfeller er folk svært så fornuftige og idealistiske når det gjelder det de vil etterlate seg. Gode formål får kjærkommen støtte ved testamentariske gaver. Vi kan jo likevel ikke ta noe med oss ut av dette livet.
I dag vil jeg fortelle om en rik advokat i Toronto i Canada. Han het Charles Vance Millar og døde i 1926. Det testamentet han etterlot seg, fikk mange til å le, men det skapte også sterke følelser rundt om i Canada.
Millar var en ungkar med en spesiell sans for humor, og han erklærte at han ønsket at hans siste vilje og testamente skulle være et «uvanlig og uforutsigbart dokument». Fordi han ikke hadde noen nære slektninger til å arve formuen sin, delte han formuen på en måte som moret ham selv og irriterte hans overraskede arvinger. Her er bare et par eksempler på de merkelige påfunnene hans.
Han etterlot aksjer i Ontario Jockey Club til berømte menn som var vel kjent for sin motstand mot hesteveddeløp. Han testamenterte bort aksjer i et bryggeri, altså en ølfabrikk, til alle protestantiske prester i Toronto.
Men hans mest legendariske siste vilje var at han ville testamentere alle pengene sine til den kvinnen i Toronto som fødte flest barn i løpet av de ti første årene etter hans død.
Dette siste leddet i testamentet vakte aller størst oppstyr i folket. Hvem var den kvinnen som kom til å føde flest barn i løpet av en tiårsperiode? Landet var på vei inn i vanskelige økonomiske tider. Folk strevde for å få nok penger til å overleve. Utsiktene til å få et kjempebeløp i fanget var naturligvis forlokkende.
Avisjournalister gjennomsøkte offentlige registre for å finne sannsynlige konkurrenter i det som ble kalt The Great Stork Derby – den store storkekonkurransen. Over hele landet økte interessen.
I 1936 kunne fire kvinner, som hver for seg var stolte mødre til ni barn i løpet av ti år, dele seg imellom kjempearven fra Millar. Hver av dem fikk en svimlende sum i forhold til den tids pengeverdi – 125.000 dollars. Charles Millar gjorde både mye ugagn og skapte en god del glede med testamentet sitt. Men en kan i alle fall si: Dette var hans siste arvegave til menneskeheten.
Jeg tror en i mange tilfeller kunne få større glede av å gi bort mer mens en lever, og ikke overlater et vanskelig oppgjør eller en komplisert fordeling til dem som sitter igjen. Men nok om det – å arve og skrive testamente er en fast ordning gjennom historien.
To ting vil jeg likevel ha sagt: Det største er å etterlate seg en åndelig arv, den som Ivar Aasen har skrevet forsiktig om: «Lat oss inkje Forfederne gløyma Under alt, som me venda og snu; For dei gav oss ein Arv til å gjøyma, Han er større, enn mange vil tru.»
Og så lover Gud en mektig arv til alle som tror på ham. Bibelen sier: «For dere er selv kalt til å arve velsignelse.» Ja, «Den som seirer, skal arve alle ting.»
OPM300
