Forfengelighet og hovmod
Den nevner bare et par ganger én dødssynd – det er å forherde seg, avvise Kristus og bevisst ta farvel med troen. Da har en stengt seg selv ute. For all annen synd er det tilgivelse.
Så uttrykket sju dødssynder er oppstått i kirkehistorien. Paulus har en oversikt over konkret ondskap i Galaterbrevet. Der nevner han seksten synder i en liste som ikke er utfyllende og avgrenset, i det som teologene gjerne har kalt en lastekatalog.
Dødssyndene har sju navn, gjerne sju latinske navn, og de har vært oversatt med ulike norske ord i forskjellige sammenhenger. Jeg skal etter hvert gå gjennom alle sju, men ønsker da å sette dem inn i en kristen ramme. For når kunstnere, filmskapere og journalister tar dem for seg, har de lett for å bruke dem bare til å beskrive synd og utsvevelse i og for seg.
Men i kristen forkynnelse blir det viktig å få med to sider ved syndene. Den ene er at synd først og fremst er synd mot Gud og krenkelse av hans vilje.
Det andre er at synden har Jesus Kristus sonet for, og at det derfor er mulig å få tilgivelse for syndene. Disse to sidene ved de såkalte dødssyndene blir lett borte når de brukes som ramme for underholdning.
Det er typisk at første dødssynd gjerne blir omtalt som forfengelighet. Da betyr det pyntesyke, selvopptatthet eller jåleri. Og slike ord plasserer det onde bare i forhold til andre mennesker. Men den første dødssynden ifølge den kristne tradisjonen er superbia på latin, hovmod på eldre norsk, og overdreven stolthet på moderne norsk. Da handler det om den falske selvbevisstheten som ikke vil ha med Gud å gjøre.
Den hovmodige er seg selv nok, vil fornekte all avhengighet av Gud. Da apostelen Paulus kom til Efesus, forteller Lukas at «noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien …», altså om Jesus som veien og frelseren. Dette var uttrykk for hovmodet, den stolte selvsikkerheten, som ikke har bruk for Gud og den frelseren som han har sendt, nemlig Jesus.
Under rettssaken mot Jesus hadde lederne sagt: «Er du Messias, så si oss det. Men han [Jesus] sa til dem: Om jeg sier dere det, så vil dere slett ikke tro det.» Dette er uttrykk for det største overmotet, den gudløse stoltheten som tenker og sier: Vi er gode nok. Vi trenger ingen Gud. Vi trenger ingen frelser.
Den vise Salomo sa i sine ordspråk: «Forut for undergang går overmot, og forut for fall en hovmodig ånd.» Dette burde tas frem aller først, når en er opptatt av de såkalte dødssyndene.
Forfengeligheten er bare en liten skjønnhetsfeil i forhold til den grunnskaden i menneskelivet som hovmodet er. Den overdrevne stoltheten formørker det innerste av vårt indre.
I de gamle listene over dødssynder kom hovmodet enten først eller sist, fordi den var den største og farligste.
Derfor er det typisk at forfattere og filmskapere som tar for seg dødssyndene, ikke våger å gå inn på denne verste av alle synder. For den rammer kanskje oss selv aller hardest.
Så la oss vende om fra hovmodet, la oss ydmyke oss for Gud, for han vil gjerne tilgi fra den ødeleggende stoltheten.
OPM331
