Ingen er kloke nok
«Denne hesten er ikke som et dyr, den er som en venn for meg,» sa han. «Du kan ikke selge en venn.»
En dag var den hvite hesten borte. «Din dumming,» sa folk, «vi sa jo at den kom til å bli stjålet. Du
er jo så fattig, så hvordan kunne du klare å ta vare på den? Du burde heller solgt den til en god pris.»
Den gamle svarte: «Ikke vær for sikre. Vi vet bare at hesten ikke er i stallen. Hvordan kan dere dømme om dette? Dere vet ikke om jeg er rammet av det onde.»
«Vi er ikke filosofer,» sa folk. «Vi vet bare at du er forbannet ved at hesten din er borte.»
«Vi ser bare stykkevis,» sa den gamle. «Jeg vet ikke om dette er en forbannelse eller en velsignelse, jeg vet bare at stallen er tom.»
Bygdefolket lo, de syntes mannen var sprø. Han burde heller ha solgt hesten og levd av pengene.
Men etter femten dager kom hesten tilbake. Den var ikke blitt stjålet, men hadde løpt ut i skogen. Nå hadde den ikke bare vendt tilbake, men hadde tolv ville hester med seg.
«Gamle mann,» sa folk, «du hadde rett, og vi tok feil. Det som vi trodde var en forbannelse, var en velsignelse. Tilgi oss.»
Den gamle svarte: «Igjen går dere for fort frem. Si bare at hesten er tilbake, og at tolv ville hester er sammen med den, men ikke døm. Hvordan vet dere om dette er en velsignelse eller ikke? Vi ser bare stykkevis, vi leser bare en side av gangen i en bok, vi kjenner ikke hele historien. Jeg er fornøyd med det jeg vet.»
«Kanskje den gamle har rett,» sa de til hverandre, så de sluttet med å si så mye. Men innerst inne tenkte de at han tok feil. De visste det var en velsignelse. Tolv hester kunne trenes og selges for masse penger.
Den gamle mannen hadde en sønn, en eneste sønn. Han begynte å temme hestene. Men en dag falt han av en hest og brakk begge bena.
Bygdefolket kom og sa: «Du fikk rett. De tolv hestene var ingen velsignelse, men en forbannelse. Den eneste sønnen din er blitt krøpling, og når du nå er blitt gammel, har du ingen til å hjelpe deg.»
Den gamle sa: «Dere er bare opptatt av å dømme. Dere går for langt. Si bare at sønnen min brakk bena. Hvem vet om dette er en velsignelse eller en forbannelse? Ingen vet. Livet kommer til oss bit for bit.»
Så hendte det en tid senere at landet de bodde i, kom i krig med et naboland. Alle de unge mennene måtte inn i krigstjeneste. Bare sønnen til den gamle slapp, for han var en krøpling.
Igjen samlet bygdefolket seg om den gamle, og de gråt fordi sønnene deres var kalt ut i krigen, og det var små sjanser for at de ville få dem tilbake, for fienden var mektig og kom til å vinne krigen.
«Du har rett, gamle mann,» sa de. «Gud vet at du har rett. Din sønns ulykke ble en velsignelse. Han er blitt krøpling, men du har ham hos deg. Vi har mistet sønnene våre for bestandig.»
Den gamle sa: «Det er umulig å snakke med dere. Dere trekker konklusjoner altfor fort. Ingen vet. Ingen er kloke nok til å vite. Bare Gud vet.»
Og slik slutter denne fortellingen, som er laget av Max Lucado.
OPM296
