Kildevokteren

I sine unge år var han ansatt av kommunestyret til å passe kilden oppe i fjellet, som ga drikkevann til bygda nedenfor. Trofast vandret han langs kilden, bekken, demningen og rørinntaket og fjernet alt som ikke skulle være der. Det var mye som kunne tette, hindre og forurense, og den gamle hadde et våkent øye for å vokte det klare og rene kildevannet. 
 
Landsbyen ble en populær turistattraksjon. Vakre svaner slo seg ned langs bekken, møllehjul surret natt og dag som en følge av den gode vannkraften, og dyrkningsjord fikk ekstra vanning.
 
Årene gikk, og en kveld var kommunestyret samlet til møte for å se på budsjettet. Et medlem gjorde oppmerksom på en merkelig lønnsutgift til en viss kildevokter. «Hvem i all verden er den gamle mannen? Hvorfor har vi ham på lønningslisten år etter år? Vi ser ham aldri. For alt vi vet, kan han være helt unyttig.» Kommunestyret vedtok å si ham opp for å spare penger.
 
I flere uker merket de ingenting. Men på høsten begynte trærne å felle bladene sine. Små grener falt ned i dammene og hindret den friske vannstrømmen. En ettermiddag la noen merke til en besynderlig gulbrun farge i drikkevannet. Noen dager senere ble vannet enda mørkere. Det gikk noen uker til, og en la merke til et slimete belegg på vannet, og noen kunne ane en vond lukt. Møllehjulene beveget seg landsommere, og noen stanset helt. Både svaner og turister dro sin vei. Flere ble syke, kvalme og fikk urolige mager.
 
Kommunestyret fikk skylden og kalte raskt sammen til et møte. Der ble de enige om at de hadde gjort et helt feilaktig vedtak. De ansatte på nytt den gamle kildevokteren. Da gikk det ikke mange ukene før den livsviktige bekken begynte å klarne opp. Hjulene gikk igjen, og nytt liv vendte tilbake til alpelandsbyen.
 
Det var forfatteren og presten Peter Marshall som i sin tid fortalte denne historien om verdien av de usynlige tjenestene, om at alt rent må voktes, at forurensing har vidtrekkende følger i et fellesskap.
 
 Det er merkelig at ikke logikken i denne fortellingen går inn hos oss på andre områder av livet.
 
Tenk på all forurensing som det store alkoholforbruket representerer. Sterke næringsinteresser ønsker høyere forbruk. Men hva skaper ikke denne giften av nedsatt arbeidsinnsats, dårlig helse, vold og ødelagte hjem? Er noen villige til å ta på seg den foraktede jobben med å være kildevokter?
 
Eller tenk på pengespillene. Vi vet at 90 prosent av brukerne av spilleautomater er spilleavhengige. For dem kan det bli en lidenskap som de ikke klarer å forholde seg til, før privatøkonomien ligger i ruiner. 
 
En annen forurenset kilde er all pornografien, som er lettvint tilgjengelig gjennom internett, satellitt- og kabel-tv, DVDer og trykksaker. Er det noen som kan ta på seg jobben å være kildevokter, og sørger vi for å støtte de kilderenserne vi har? 

OPM288