En kjempestor mann
Etter middagen vendte barna seg til Jakob og spurte om han kunne fortelle dem en historie. «En historie om hva?» spurte Jakob.
«Om en kjempestor mann!» hylte barna begeistret.
Jakob smilte, lente seg mot de varme steinene i peisen, og stemmen ble lav og spennende.
– Det var en gang en gutt som spurte faren sin om han kunne ta ham med til byen, så han kunne få se det store opptoget som skulle finne sted dagen etter. Faren husket denne paraden helt fra han var gutt, så han sa straks ja. Neste morgen dro far og sønn til byen for å se på det spesielle opptoget.
Da de kom til gatene der opptoget skulle passere, begynte folk å trenge seg sammen fra alle kanter, og det ble tett av mennesker. Folk langs gaten ble nærmest som en tett mur. Da løftet faren gutten opp på skuldrene sine så han kunne få se.
Snart var opptoget i gang, og gutten fortalte faren om hvor storartet det var, med masse figurer og farger. Gutten ble faktisk så stolt av det han så, at han begynte å erte dem der nede som ikke så like mye.
Til og med til faren sin sa han: «Tenk om du kunne se alt det som jeg ser.»
«Men,» sa Jakob og stirret rett inn i ansiktene til barna. «Det som gutten ikke tenkte på, var hvorfor han kunne se så mye. Det som gutten glemte, var at faren hans også kunne se.»
Så var det nesten som om Jakob avsluttet historien, for han sluttet å snakke.
«Er det hele historien?» spurte en skuffet jente. «Vi trodde at du ville fortelle oss en historie om en kjempestor mann!»
«Ja, men jeg gjorde det,» sa Jakob. «Jeg fortalte en historie om en gutt som kunne ha vært en kjempestor mann.»
«Hvordan?» skrålte barna.
«En kjempestor mann,» sa Jakob, «er enhver som husker at vi alle sitter på skuldrene til en annen.»
«Og hva blir vi hvis vi ikke husker det?» spurte en gutt.
«En byrde,» svarte Jakob, «en byrde.»
Ja, dette er visdom, en visdom som bygger på takknemlighet og ydmykhet. Hva har jeg sett hvis ikke noen hjalp meg til å få øye på det? Hva har jeg som jeg ikke har fått?
Denne ydmyke visdommen har jeg også funnet hos en annen fremragende jøde, nobelprisvinneren Albert Einstein. Han sa en gang:
«Hundre ganger hver dag minner jeg meg selv om at mitt liv avhenger av andre menneskers strev, både de levende og de døde, og at jeg må legge vinn på å gi selv i samme mål som jeg har fått og fremdeles får.»
En kjempestor mann husker alltid at han sitter på skuldrene til en annen.
OPM284
