Å bli provosert
En populærforfatter som het F.W. Boreham, mistet en gang tålmodigheten med en vanskelig mann som het Crittingden, som uttalte og skrev mange kritiske ord. Boreham ble mer vred enn han kunne demme opp for.
Dermed skrev han et illsint brev for å stikke og irettesette han som stadig klaget. Så gikk han til postkassen for å sende brevet. Det var en nydelig kveld til å ta en spasertur, derfor passerte han postkassen uten å putte brevet oppi. Han sa til seg selv: Jeg vil poste det på veien tilbake.
En halv kilometer lenger frem møtte han en venn som sa: «Stakkars gamle Crittingden er død.»
Boreham ble helt sjokkert. «Er han virkelig død? Når hendte dette?»
«Å, han døde plutselig – tidlig i ettermiddag. Det var nok best det gikk slik. Han har hatt det så vanskelig. Du vet vel antakelig alt om det, vil jeg tro?»
«Nei, det gjør jeg ikke.»
«Å, jeg trodde alle visste det. Han hadde bare to barn, en sønn og en datter. Sønnen ble drept like etter at kona hans døde, og datteren mistet forstanden og er på et asyl. Stakkars gamle Crittingden kom seg aldri over dette. Det gjorde ham bitter.»
Boreham vendte ydmyket og skamfull tilbake til peiskroken sin den kvelden. Han rev brevet i små biter og brant bitene én etter én. Så knelte han ned foran flammene og ba om at han i dager som kom, ville mobilisere vennlighet nok til å være mild og tålmodig med vanskelige mennesker. Han var jo selv avhengig av at andre behandlet ham mildt og med forståelse, heter det til slutt i denne fortellingen, som jeg har lest i en bok.
Hva er å bli provosert? I dag forstår vi det helst som å bli utfordret, bli oppbrakt eller reagere sterkt på noe.
Men det er en gammel hersketeknikk å få mennesker til å bli provosert. Da hisser man deg kanskje opp til å dumme deg ut, miste balansen eller rett og slett gjøre noe ulovlig. Dermed har man fått et påskudd til ikke å ta deg alvorlig, til å angripe deg, og til og med straffe deg.
Vi finner slike teknikker brukt i storpolitikken, men også mellom personer.
Rammer det deg personlig, er det verdt å tenke på at den som tilgir, gjør slutt på striden.
Å kunne bære over med en provokasjon vitner om stor visdom. Ethvert menneske bør lage seg en spesiell gravplass der en begraver andre menneskers feil, fornærmelser og provokasjoner. Den edleste form for hevn er å tilgi.
Jesus sa en gang: – Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Jesus hadde en sterk bevissthet om at menneskene kan drives av krefter som de ikke har oversikten over: Bitterhet, gruppetenkning, hat, sorg, forskrudde tanker, rus osv.
Forstår vi hvorfor mennesker gjør hva de gjør, er det lettere å bære over med dem. Sioux-indianeres bønn blir ofte sitert: «Store Ånd, hjelp meg til aldri å dømme en annen før jeg har vandret to uker i hans mokkasiner.»
OPM271
