Tanker ved vuggen
Ingen av dem sa noe, og kona prøvde å lese følelsene hans mens han sto der. Hun syntes han så litt skeptisk og forbløffet ut, han viste glede, men også tvil. Hun hadde knapt sett mannen preget av så tydelige følelser før.
Øynene hennes nesten lyste da hun smøg armen rundt ham og hvisket: «Kan jeg få vite hva du tenker på?»
«Det er merkelig,» svarte han. «Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan lage en vugge som denne og selge den for bare fire hundre kroner.» …
Enkelte tanker i hodet vårt er ikke så storslåtte som en skulle tro. Mannen sto der, han så ikke barnet, bare vuggen.
Men hvem kan rose seg av å være så mye bedre? Vi kan stå og se på en praktfull solnedgang og burde tenkt på hvor god og kunstnerisk Skaperen er. I stedet er tankene et helt annet sted. Kanskje vi står og lurer på hvem som vant kveldens fotballkamp?
Det er vel ikke direkte galt å la tankene fly, og feste seg ved helt uvesentlige ting. Men det viser i hvert fall hvor svake og skrøpelige vi er som mennesker. Og denne avmakten gjør at vi ikke er flinke til å prioritere – at vi ikke har sans for hva som egentlig er viktig. Vi tenker på det banale. Sinnet blir fylt av det uvesentlige. Så blir det ikke plass til tanker på det aller mest verdifulle.
Den gamle kong Salomo innså allerede i sin tid hvor viktig tankene våre er for hva vi er opptatt av, hva vi sier og gjør. «For som han tenker i sin sjel, slik er han,» sier han om mennesket.
En klok mann har sagt at «den som ikke vil styre sine tanker, vil snart miste styringen over sine handlinger».
Når det gjelder det å ha sans for de virkelige verdier, må jeg tenke på historien som fortelles da det store luksusskipet Titanic forliste i 1912.
En kvinne hadde funnet sin plass i en livbåt som var i ferd med å fires ned i det iskalde Atlanterhavet. Men plutselig kom hun på noe som hun absolutt måtte ha med seg, nå som døden pustet henne i nakken. Hun ba om tillatelse til å løpe bort til suiten sin.
Hun kunne få to minutter, ellers kom de til å sjøsette livbåten uten henne.
Hun løp tvers over et dekk som allerede sto i en farlig vinkel. Hun løp gjennom spillehallen, der en stor haug penger var sklidd ned i et hjørne. Hun kom til suiten sin, skjøv vekk smykkeskrinet, fant tre små appelsiner, og skyndte seg tilbake til livbåten.
Dødstrusselen hadde rammet Titanic. Nå var alt viktig og uviktig snudd opp ned. På et øyeblikk var dyrebare verdier blitt verdiløse. Verdiløse ting var blitt svært så viktige. Og akkurat der og da foretrakk denne kvinnen tre små appelsiner fremfor et skrin fullt av smykker. Og hva om livbåten likevel ikke kunne ha ventet på henne?
På et kurs i lederskap ble det sagt av en foreleser: «Det er to ting som er svært vanskelig å få folk til å gjøre: Å tenke, og å gjøre de vesentlige tingene først.»
Hvordan kan vi lære oss å la det viktigste være det viktigste?
OPM261
