Det handler om mot
Han holdt seg hutrende der ute i nesten en time og fikk ikke så mye som et napp.
Så kom en liten gutt ut på isen, boret hull ikke langt unna. Han slapp fiskesnøret uti, og bare få minutter senere kunne han hale inn en diger åbor.
Den gamle mannen kunne ikke tro hva han så, men regnet med at det handlet om ren flaks. Men ikke lenge etter dro gutten inn en annen stor fangst.
Gutten halte faktisk inn den ene fisken etter den andre. Til slutt kunne ikke mannen temme nysgjerrigheten sin lenger. «Gutten min, jeg har vært her i over en time, men har ikke fått så mye som et napp. Men du har bare vært her noen få minutter, og så har du dratt seks-sju fisker. Hvordan klarer du dette?»
Gutten svarte: «U å olle ake–e ame.»
Hva er det du sier? spurte den gamle.
Enda en gang svarte gutten: «U å olle ake–e ame.»
«Hør her,» sa mannen, «jeg forstår ikke ett ord av det du sier.»
Dermed spyttet gutten ut det han hadde i munnen, opp i hånden sin, og sa: «Du må holde markene varme.»
Hvis du syns denne historien er litt ufyselig, skal jeg ikke kritisere deg for det. Jeg for min del er ikke kommet så langt på troens vei at jeg våger å ha levende meitemark i munnen. Det er godt at nådegavene er forskjellige.
Men det er en lærdom her i verden, at den som våger det uvanlige, kan også oppnå det uvanlige. Det gjelder mest å ha mot. Metemark har visstnok verdifulle proteiner og kan tjene som menneskemat. Jeg har ikke noe kall til å reklamere for det. Men jeg har lyst til å si noe om å være modig og våge det uvanlige.
Mot er den egenskapen hos menneskene at de blir i stand til å møte faren eller vanskeligheten med fasthet, eller uten frykt. Det største motet ser vi hos mennesker som kan være fryktsomme, men nekter å bøye seg for frykten.
Apropos marker og ormer, så har du kanskje hørt om en by som het Worms. Martin Luther gjorde den byen berømt i sin tid. Det var en stor riksdag, altså et slags stortingsmøte, i Worms i 1521, og en sak på dagsordenen var å knekke opposisjonen mot den katolske kirken fra Luther og hans likesinnede.
Vi husker ikke de hundrevis av delegatene ved riksdagen i Worms, men vi husker en munk som holdt en viktig sak varm i munnen sin, nemlig at mennesker blir kjent rettferdige for Gud ved tro alene og ved nåde alene. Han sa også at kirken bare måtte bygge på Skriften, og at også lekfolket måtte få tilgang til å lese i Bibelen.
Luther sa i den forbindelse: «Du kan vente alt av meg, bortsett fra frykt og tilbakekalling. Jeg vil ikke flykte, enda mindre trekke tilbake det jeg har sagt. Jeg vil dra til Worms, som det så skulle være like mange djevler der som takstein på husene.»
Luther dro, han ble dømt fredløs, og venner smuglet ham bort til borgen Wartburg. Der ventet han og arbeidet til den verste stormen hadde lagt seg.
Gutten med ormer i munnen – Luther på farten til Worms – det handler i alle fall om mot.
OPM260
