En beduinhistorie
Ifølge den historien jeg nå skal fortelle, hendte det en dag at det oppsto en heftig krangel. En ung beduin kom til å slå og drepe en venn. Siden han kjente de gamle, strenge reglene som gjaldt i et slikt tilfelle, flyktet den unge mannen så fort han kunne.
Han dro tvers gjennom ørkenen i skjul av mørket, for å komme i sikkerhet.
Han dro til det svarte teltet der stammehøvdingen bodde. Der ville han søke beskyttelse.
Den gamle høvdingen lot den unge araberen få slippe inn. Høvdingen forsikret ham om at han ville være trygg hos ham helt til saken kunne løses rettslig.
Dagen etter kom de som hadde satt av sted for å få tak i den unge mannen. De forlangte at morderen måtte overgis til dem. De ville sørge for at retten skulle skje fyllest på deres egen måte.
«Men jeg har gitt ham mitt ord på at han er trygg hos meg,» sa høvdingen.
«Men du vet ikke hvem han har drept!» innvendte de.
«Vel, men jeg har gitt ham mitt ord,» gjentok høvdingen.
«Han drepte din egen sønn,» plumpet en av dem ut med.
Høvdingen ble dypt rystet da han fikk høre dette. Han ble helt stum og sto med bøyd hode en lang stund. Både den skyldige, anklagerne og nysgjerrige som etter hvert samlet seg, ventet mens de holdt pusten. Hva ville skje med den unge mannen?
Endelig løftet den gamle mannen hodet. «Da skal han bli min sønn,» erklærte han. «Og alt jeg har, vil en dag bli hans.»
Hva kan en si til en slik historie? Den unge mannen fortjente i hvert fall ikke en slik overstrømmende godhet. Men et ord er et ord. Et løfte, en avtale, en pakt, kan ikke forkastes uten videre.
Og det er nettopp poenget. Når kjærligheten trer frem i sin sterkeste form, rekker den langt utenfor hva vi kan fatte og forstå. Ingen kan fortjene den. Den blir gitt gratis. På gresk blir den kalt agape – en kjærlighet som bare Gud kan ha.
Vi finner en slik kjærlighet aller mest konsentrert på ett sted i denne verden – på Kristi kors.
Den britiske teologen William Barclay skrev: «Korset er beviset på at det ikke er noen grense for hvor langt Guds kjærlighet vil gå for å vinne menneskenes hjerter. Korset er middelet til forsoning, fordi korset er det endelige beviset på Guds kjærlighet. Og en kjærlighet som denne venter kjærlighet igjen. Hvis korset ikke vekker kjærlighet og undring i menneskenes hjerter, vil ingen ting gjøre det,» skrev Barclay.
Det fins ikke noe så sentralt som korset. Det er et krysspunkt som fortjener all oppmerksomhet. Det er plassert midt i verden, midt i tiden, midt i evigheten. Det er plassert midt i Guds hjerte.
OPM239
