Alle har en fiks idé
England er som kjent noe annet enn Skottland. Han fikk bo i et studenthjem der i Oxford det første studieåret.
Slektningene hjemme i Skottland var storlig begeistret for at en av deres egne hadde nådd toppen i undervisningssystemet.
Men de var litt bekymret for hvordan han ville klare seg i det fremmede landet der sør. Så etter at en måned var gått, kom moren på besøk.
«Hvordan liker du de engelske studentene, Donald?» spurte hun.
«Kjære mor,» sa han på den skotske dialekten sin. «De er noen forferdelige, bråkete mennesker. Han som bor på den ene siden av meg, driver med å dunke hodet sitt mot veggen, og han vil ikke stanse. Han som bor på den andre siden, skriker og skriker og skriker, og det gjør han hele natten.»
«Ja, men Donald, hvordan klarer du å holde ut disse forferdelig bråkete, engelske naboene?»
«Mor, jeg gjør ingenting. Jeg bare lar være å bry meg om dem. Jeg holder meg helt i ro og spiller på sekkepipene mine.»
Av og til kan det være lurt å tenke på at når vi synes folk virker litt irriterte, kan det skyldes at de synes vi er nettopp det. Ja, til og med noe som er gjort med den aller beste hensikt, kan virke sjenerende.
Det er Alan Smith som forteller historien om skotten, og han peker på at den vise kong Salomo må ha forutsett noen av de problemene som kan oppstå når vi bor tett på hverandre – i internater eller boligblokker – og spiller eller synger.
Salomo sa: «Den som velsigner sin venn med høy røst tidlig om morgenen, ham skal det bli regnet som en forbannelse»
Av og til kan det være nyttig å spørre: «Hva gjør jeg som de omkring meg irriterer seg over?»
Eller kanskje vi heller skulle snu på det og spørre positivt: «Hva kan jeg si eller gjøre som blir en velsignelse for dem jeg møter?»
Også dette er i tråd med den vise Salomo, som sa: «En mann gleder seg når hans munn kan gi svar. Hvor godt er et ord i rette tid!»
Vismannen Sokrates hilste høflig på en mann uten å få svar. En venn av ham slo fast: «Han hilste ikke!» Sokrates svarte rolig: «Det gjør meg ikke noe at jeg er høfligere enn han.»
Det var jo et ord i rette tid, et ord som dempet konfliktnivået.
Apropos konflikter, så leste jeg en artikkel i en britisk avis at en mann hadde forlatt kona si etter 38 års ekteskap.
Hvorfor?
Fordi kona stadig hadde det med å flytte på møblene. Han het John Turner og forlangte skilsmisse fordi han var blitt syk og trett av at kona Pauline hadde flyttet stoler, bord og tv-apparat – alt som ikke var skrudd fast til veggene – hver eneste dag de hadde vært gift.
«Det å flytte møbler har jeg stadig drevet med, og det vil jeg alltid gjøre,» sa Pauline til avisen. «Jeg tror alle har en eller annen fiks idé.»
Ja, det kan så være.
Men Salomo minnet nøkternt om at en velsignelse kan bli til det motsatte.
OPM238
