Dumt å utsette
Men det som betydde mye for vennen, som jeg kaller Anders, var ei ung jente som ikke ga seg før han begynte å gå på møtene. Hun fulgte ham inn, og de satte seg langt fram. Det var gode vekkelsesmøter på gamle dagers vis.
Taleren innbød og sa at de som ville bli frelst, måtte komme fram. Vi kjente oss kalt, tre kamerater, men vi gikk ut av møtesalen. Men da vi kom ut, klarte vi ikke bare å gå hjem, fortalte Anders. Vi ble stående der helt til de siste kom ut, til de låste døra og slukket lyset.
Emissæren oppdaget oss, og det kom også flere voksne. Emissæren sa: «Skal vi ikke låse opp og gå inn igjen? Jeg tror det er deres kveld i kveld.»
Kameraten min og jeg gikk inn igjen og bøyde kne, men Svein ble bare stående. Det var så vidt han ikke gikk inn, men han ble bare stående.
Slik endte den kvelden, forteller Anders. Aldri noen gang senere har jeg sett ham på noe møte. Etter hvert fikk han to hjerteinfarkt.
En dag traff vi på hverandre. Jeg prøvde å peile samtalen inn på det åndelige. Da møtte jeg bare en stengt holdning. Jeg følte jeg ikke nådde inn.
Svein fikk sitt kall under en vekkelsesmøteuke i 1957. Det har lært meg hvor viktig det er at vi ikke står imot kallet. Mange kan nok huske den gamle vekkelsessangen, og den passer godt på dem:
«Nesten en kristen, jeg har ei ro,
Nesten en kristen, nær ved å tro,
Da må du ikke si: La kallet gå forbi!
Engang det nok skal bli,
Men ei i dag!»
Så langt fortellingen fra Anders.
Nå kan det være noen av lytterne mine som har et nokså avmålt forhold til vekkelsesmøter på bedehuset. Kanskje noen ble for ivrige og viste seg som ukloke. Kanskje ble sangen litt for intens. Muligens kom følelsesnivået litt ut av kontroll. Overalt hvor det er mennesker, er det skrøpelighet. Og vekkelse er ild. Noen kan brenne seg på den.
På den annen side: Er det noe vi ikke vil, finner vi gjerne unnskyldninger for å la være å gjøre det.
Om det å bli en kristen, skrev Alex Westin: «Få mennesker svarer et bryskt nei til Guds kall. De svarer et ’Ja, men …’ Visst vil jeg komme, men litt senere. En annen gang. Nei, jeg vil ikke vende ryggen til Gud. Nei, bare utsette avgjørelsen. Men så glemmer en risikoen ved å utsette. Svar ikke ’Ja, men …’ nei, svar Amen, som betyr, som Luther har lært oss: ’Ja, ja, det skal visselig skje,» skrev Alex Westin.
Søren Kierkegaard skrev: «Når jeg engang blir en kristen, tror jeg ikke det er noe jeg vil være så bedrøvet over som det, at jeg ikke er blitt det før.»
Jeg har vært opptatt av dikteren Rolf Jacobsen i det siste. Han skrev i 1985 i antologien Ord for andre:
Sandheten står utenfor døren din.
Rusker i låsen. Hun vil inn.
Hun har et barn på armen. Hun er redd.
Hører du hundeglammet.
Hva gjør du?
Lukker du opp vil det forandre livet ditt.
Nøler du?
Du også.
OPM233
