En fotnote i historien
Jeg tror meningen med livet er å være nyttig, ansvarlig, hederlig og omsorgsfull. Til syvende og sist er det viktig å stå for noe, å regnes med, at noe er blitt annerledes fordi du har levd.»
Akkurat det siste tror jeg kan gi gjenklang hos flere: Er et eller annet blitt annerledes fordi jeg har levd? Her jeg satt varige spor etter meg? Vil jeg huskes i en eller annen fotnote etter at jeg har gått bort?
En som har tenkt nærmere over dette, peker på en detalj i Bibelen som de fleste hopper bukk over. Midt i en opplisting av personer, far og sønn, i Første Mosebok finner vi denne opplysningen:
«Dette var Sibeons sønner: Aja og Ana – det er den Ana som fant de varme kildene i ørkenen mens han gjette sin far Sibeons esler.»
Her er altså en kar som heter Ana. Han blir husket i familiehistorien fordi noe han gjorde, fikk betydning. Mens han hadde den kjedelige jobben med å gjete esler som spiste tørt gress i ørkenen, oppdaget han noe spesielt. Og det han fant, ble alltid siden verdsatt av nomader.
Han oppdaget noen varme kilder. Og dermed fikk han sin fotnote i Bibelen. Og det var kanskje større i og for seg enn det å ha funnet kildene.
Faren til Ana het Sibeon, og vi vet ikke annet om ham enn at han var en stammehøvding. Men han fikk kanskje større betydning gjennom sønnen sin enn det han fikk til selv. For sønnen oppdaget en varm kilde. Og det var verdt en fotnote.
Drømmer du også om å få en liten fotnote i historien? Biskop Georg S. Geil påsto at «meningen med noen menneskers liv ligger kanskje konsentrert i en halv time av livet. Hvem har egentlig krav på noe mer?» spør han.
Ana brukte kanskje bare en halv time på å avsløre de varme kildene. Men den halve timen var verdt en fotnote i Bibelen.
Hva da med faren Sibeon? Kanskje hans største betydning var at han fikk den observante sønnen Ana? Bibelen sier: «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn … Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem!»
En fabel forteller om en hage der blomster og trær begynte å beklage seg over sin lodd i livet. «Jeg bærer ikke engang blomster,» sa den sterke eika misfornøyd.
«Hvilken nytte er det i meg? Jeg setter jo ikke så god frukt som epletrærne,» sa den vakre rosen.
«Jeg gir ikke engang skygge,» sa vinstokken.
Da gikk gartneren gjennom hagen og så en liten fiol som satte opp et lite, fornøyd ansikt mens alle de andre så utilfredse og bekymret ut.
«Hvorfor er du så fornøyd, lille blomst?» spurte gartneren.
Fiolen svarte: «Jeg tenker på at du sikkert har bruk for meg, siden du har plantet meg her, og så prøver jeg så godt jeg kan å være så vakker som mulig i dine øyne,» sa fiolen.
Fotnote eller ikke – jeg tror fiolens holdning er den aller beste.
OPM232
